Hva skal til for å nå helt til topps i norsk elitehåndball? Trening, motivasjon og talent er selvsagt en del av oppskriften på en potensiell landslagsspiller. Likevel er det i stor grad tilfeldigheter som avgjør hvem som ender opp i landslagstroppen til slutt, mener Christian Bjørndal.

Bjørndal avla nylig sin doktorgrad ved Norges idrettshøgskole og har i flere år forsket på talentutvikling i norsk håndball. Han har særlig sett på hvordan norsk spillerutvikling gir begrensninger og muligheter for unge håndballspillere.

I fire år har han fulgt unge kvinnelige spillere mellom 15 til 20 år som har spilt på landslaget for sin aldersgruppe. Felles for gruppen var at de var topp motiverte, godt trent, tidlig viste et meget høyt ferdighetsnivå, og derfor hadde gode forutsetninger for å nå elitenivå.

Bjørndal fant både fordeler og ulemper ved hvordan vi utvikler talenter i Norge.

Plass til flere talenter

– Det positive med organiseringen av norsk håndball er at den favner bredt og får med seg mange spillere over lang tid, både gode og mindre gode utøvere, tidlig eller sent utviklet. Tidligere studier viser at det er liten sammenheng mellom å være best i 15-årsalderen og å slå gjennom som senior, sier Bjørndal.

Han påpeker at den norske modellen også gjør at det er plass til flere talenter. Det står i sterk kontrast til eliteidrettsmodellene utenfor Skandinavia, hvor det finnes en større grad av profesjonalisering, spissing og kommersialisering på tidlig ungdomsnivå.

Innenfor den norske og skandinaviske spillerutviklingsmodellen i lagidretter er det ikke vanlig å skille mellom bredde- og elitenivå på barne- og ungdomsnivå. Dette skiller seg fra organiseringen av barne- og ungdomsidrett i resten av verden der idrett i mange land er statsorganisert eller en del av det formelle skoletilbudet.

– Vi ser at håndballspillere gjerne deltar i flere ulike miljø. Den ene dagen spiller de U18-kamp, mens den andre dagen trener de på seniornivå, og uken etter deltar de på landslagssamling. På den måten får utøverne mulighet til å hente impulser fra de ulike miljøene, hvilket kan være positivt og en ekstra pådriver for utøvernes utvikling.

– Balansegang er imidlertid avgjørende for å unngå skader. Det er her jeg mener det feiles, poengterer han.

Bjørndal mener det norske systemet fører til at gode spillere må sjonglere mellom klubb-, skole- og landslagsaktivitet. Det gjør naturlig nok spillerne svært slitne og øker sjansen for belastningsskader som igjen kan føre til at spilleren mister motivasjonen. 

– Den totale treningsmengden slår negativt tilbake, slår Bjørndal fast.

• Les også: Forskning redder håndballknær

Ingen med overordnet ansvar

– Ettersom koordineringen mellom de ulike aktørene er så forskjellig, systemet for spillerutvikling er desentralisert, og ingen har et overordnet ansvar for talentutviklingen, så må trenere i alle settinger ta et større ansvar for å tilpasse seg de individuelle behovene til talentfulle utøvere. Selv om det betyr at en må ta hensyn til hva som skjer utover sitt eget lagmiljø.

Nøkkelaktørene i spillerutviklingsmodellen i norsk håndball er flere; klubber, videregående skoler med håndball-linjer og regionale og ungdomslandslag, for å nevne noen.

– I denne modellen er det ingen nøkkelaktør som har hovedansvar for talentutviklingen. Det er heller ingen som har instruksjonsmyndighet over andre. Klubblagene, skolen og forbundet må etter min mening samarbeide bedre slik at de individuelle behovene tas bedre hensyn til og skader og overbelastning begrenses.

– Dersom spillere er med på alle tilgjengelige utviklingstiltak, blir det fort for mye, og risikoen for å bli skadet øker. Det er større sjanse for at spillerens karriere ender i et skademareritt dersom han eller hun er på et høyt nivå i tidlig alder, sier Bjørndal.

– God spillerutvikling er derfor ikke bare avhengig av den enkeltes aktørs individuelle bidrag, men også av hvor godt aktørene komplimenterer hverandre.

• Les også: Det er vondt å være toppidrettsutøver

Bare den tøffeste overlever

Mange tror at det bare er mengden trening, ferdigheter og medfødt talent som avgjør hvor langt utøvere når innenfor sin idrettsgren. Bjørndals studie viser imidlertid at det likevel er svært tilfeldig hvem som når elitenivå, når alle andre variabler er på plass.

– Det som overrasket meg mest med resultatene, er hvor mange tilfeldigheter som spiller inn på hvem som når elitenivå. De utilsiktede konsekvensene av organiseringen er at spillerutvikling i norsk håndball kan beskrives som en «survival of the fittest-modell». Dette er ikke en bevisst strategi eller intensjon fra Norges Håndballforbund eller klubbene, men en kultur som har utviklet seg over tid, der de ulike aktørene fremmer sine egne interesser uten å se totalbildet og konsekvensene for enkeltutøveren.  

Det finnes over 700 håndballklubber i Norge i dag. Over 60 000 jenter spiller håndball. Kun 16 av disse får plass på A-landslaget.

– Problemet er ikke at vi ikke får fram gode håndballspillere, men at det er svært tilfeldig hvem det blir. A-landslaget er fremdeles ett av de beste i verden og har gode forutsetninger for å fortsette å være det. Men det blir veldig tilfeldig om det er Kari eller Trine som får muligheten til å nå til topps på elitenivå på grunn av slitasje og skader i ungdomshåndballen.

– Det er en utbredt misforståelse at man må være skadet for å nå toppsjiktet i internasjonal håndball. Skader gir fravær fra trening og aktivitet som er det viktigste for å utvikle ferdigheter. Der er dermed lite produktivt å ha lange skadeavbrekk fra trening og kamper.

• Les også: Derfor digger vi de norske idrettsjentene

Anbefalinger for god spiller- og talentutvikling

Bjørndal mener forskningsresultatene har styrket kunnskapen om de praktiske konsekvensene av spillerutvikling i norsk håndball. Det gir trenere og ledere som er interessert i eller arbeider med spillerutvikling i norsk håndball et bedre grunnlag for å treffe beslutninger. En vellykket talent- og spillerutvikling innebærer at hver enkelt nøkkelaktør tar en større del av ansvaret.

NIH-forskeren har følgende råd:

• ​​God og langsiktig spillerutvikling krever at klubbtrenere enkelte ganger må ofre gode lagsresultater. Videre er god planlegging og optimalisering for landslagsspillere noe helt annet enn å tilrettelegge et godt opplegg for spillere som ikke er involvert i landslagsaktivitet.
• ​Idrettsskoletilbudet fungerer best når utøvere får trene på andre ferdigheter​ enn det de får på klubbtreninger, og at de gis stor frihet til å justere hva, hvordan og hvor hardt de trener. ​
• ​Regionale utviklingstilbud i Norges Håndballforbund bør være forbeholdt spillere som ikke er involvert i yngre landslagsaktivitet. Alle andre hensyn bør være sekundære.
• Landslagstrenere og Norges Håndballforbund bør ta konsekvensene av et konkurransesystem hvor internasjonale ungdomsmesterskap ligger i den eneste avkoblingsperioden unge håndballspillere har. Dette betyr at de må redusere treningen sin i både mengde og intensitet. Samtidig må det tilrettelegges for å rotere uttak av spillere for å sikre at alle får nok hvile.
• Norges Håndballforbund bør styrke koordineringen mellom klubb, skole og forbund for utøvere som er mye involvert i landslagsaktivitet. Denne koordineringen må skje mellom de ulike trenerne på klubb, skole og forbundsnivå og ikke utelukkende gjennom utøveren.
• Trenerutdanningene bør i større grad sette utviklingsproblematikk på dagsordenen nettopp fordi det krever aktivt arbeid fra trenere i mange ulike roller. 

Referanse:

Bjørndal, C.: ‘Muddling through’ - The dynamics of talenn development i Norwegian women’s handball. Avhandling ved NIH (2017)