Tempoet i digitalisering og teknologiutvikling akselerer og nye løsninger forandrer verden. I denne artikkelserien ser vi på hvordan dette endrer forskjellige fagområder og gjør det mulig å løse globale og lokale utfordringer på nye måter.
Den 4. industrielle revolusjon blir den kalt og omfatter digitalisering, automatisering, Big Data, robotisering, smarte sensorer, skytjenester, tingenes internett og mye mer.
Høygaffelen er lagt på hylla og melkespannet er for lengst borte. Digitaliseringen har også inntatt en av de eldste og mest tradisjonsrike næringene vi kjenner: landbruket.
Allerede på 70-tallet begynte eksperter i Norge å samle data om hva som foregikk i fjøset gjennom TINEs «Kukontroll». Forskerne har derfor historiske data som forteller om den helsemessige og produksjonsmessige utviklingen for hver enkelt av de norske melkekuene.
Denne informasjonen har blitt brukt til å avle frem en storferase med god helse, bra fruktbarhet og god melkeytelse. Norge har vært en pioner på dette området.
Vi står nå foran et nytt paradigmeskifte i melkeproduksjonen.
Kunnskap kombinert med teknologisk utvikling kan i fremtiden gi forskerne mer detaljert informasjon om hvordan hvert enkelt dyr har det, og de kan praktisk talt følge dyra «minutt for minutt» når de nå får stadig mer sanntidsovervåking over livet i fjøset.
I moderne fjøs registreres det enorme mengder data som vil være gull verdt for framtidig forskning og slik også for fremtidig melkeproduksjon.
Digitaliseringen i fjøset kan utnyttes til å forske videre på viktige tema som for eksempel dyrevelferd, klimautslipp og besetningsstyring.
– Fremover er jeg sikker på at vi vil få mer sanntids sensorinformasjon i fjøset. Tolking og utnyttelse av data fra slike systemer vil være et viktig grunnlag for beslutningsstøtte til bonden, sier Gunnar Dalen, veterinær og næringsstipendiat ved NMBU Veterinærhøgskolen og TINE.
Gunnar Dalen (Foto: Bo Mathisen/TINE)
Robot som rådgiver
Fremtidig sensorteknologi kan fortelle bonden mer om hva som foregår under overflaten i fjøset og fange opp avvik raskt.
– Maskinen må kunne si fra om at ei ku trenger tilsyn før den har blitt alvorlig syk. Den må altså gi beskjed om at dette dyret må et menneske se på og undersøke på et tidlig nok tidspunkt, sier Dalen.
Dagens sensorer kan blant annet fortelle hvor mye kua beveger seg i løpet av en dag og hvordan stoffskiftet er. Teknologien foreslår for bonden hva som skjer i fjøset, om en ku er halt eller en annen er syk. Systemene forteller bonden når kyrne er fruktbare og klare for paring eller når jurhelsen avviker fra normalen.
Videre kan analyser av dataene gi grunnlag for økonomisk relevante beslutninger på besetningsnivå som bonden og veterinæren sammen kan ta stilling til.
– Fremtidige system må kunne fortelle hva som kommer til å skje med helsetilstanden og produksjonsnivået i besetningen avhengig av hvilke beslutninger som tas, sier Dalen.
– En robot skal aldri vurdere antibiotikabehandling av ei ku, men heller varsle om unormale verdier som bonden kan benytte som tilleggsinformasjon for å ta en beslutning om å eventuelt tilkalle veterinær, påpeker han.
Forskningen kan sette alt dette i system. Med alle de biologiske dataene vi etter hvert får tilgang til kan vi utvikle systemer som vil gi oss mindre synsing og mer fakta om hva som er best for det enkelte dyret.
Annonse
Denne roboten sørger for å dytte inntil og fylle opp grovfôr til kyrne. (Foto: Håkon Sparre/NMBU)
Automatisk fôring og melking
I fjøset er hender for lengst erstattet med melkeroboter. Hver tredje melkeliter går nå via melkerobot, og forskerne spår at halvparten av norske kuer melkes med robot om fire til fem år.
Det er ikke tvil om at det er utrolig mange fordeler med teknologiske nyvinninger også i fjøset, og den norske bonden har vært langt fremme når det gjelder å ta i bruk ny teknologi.
Robotsystemene som finnes i dag er stort sett basert på forskning med sikkerhetsnivå på 95 prosent.
– Det er veldig bra, men det betyr også at systemene kan bomme på 1 av 20 kuer, de som er «annerledes», sier Dalen.
– Et omforent krav til sensorsystem i melkeproduksjonen er at de skal ha minst 80 prosent sensitivitet. Det gjør det verdt å investere i, samtidig som man må være bevisst på at mange unormale tilstander ikke blir oppdaget av sensorene alene. Robotene vil aldri bli empatiske på samme måte som oss. Det vil ikke være noe mål å erstatte bonden, men heller å hjelpe han eller henne til å ta riktige beslutninger til rett tid, befester Dalen.
Utviklingen mot teknofjøs der bonden frigjøres fra en del tung jobb, brukes av mange til å argumentere for at det er helt greit at det blir færre, men større bruk.
Gunnar Dalen er ikke enig i disse argumentene.
– Det hevdes fra ulike hold at bonden vil få langt bedre tid med ny teknologi og dermed kan ha flere dyr. Slik er det ikke uten videre. Jo flere dyr en bonde har, jo lengre tid må han bruke i fjøset. Mer jobb innebærer også større ansvar, og det kan få større konsekvenser dersom noe går galt, som hvis man får et sykdomsutbrudd i besetningen, sier han, og fortsetter:
– De viktigste endringene vi har sett over tid er at mange tunge fysiske oppgaver på gården er erstattet med enklere verktøy. Bonden bruker likevel mye tid i fjøset, bare på andre arbeidsoppgaver.
Finnes det en grense for hvor effektiv ei ku kan være?
Det er forsket mye på effektiviteten i fjøset. Ei frisk ku er den mest effektive kua, og den gir bedre økonomi for bonden. Blir kua syk, går melkeproduksjonen ned, og den kommer sjelden opp igjen til det nivået den var på før sykdommen.
Vi vet ikke sikkert i dag hvor grensen for optimal effektivitet går, men vi vet at den norske kua produserer gjennomsnittlig cirka 7800 liter melk i året, og at det har økt jevnt over mange år, sier Dalen.
– Sammenligner du effektiviteten med bilkjøring, vil det være bedre å ligge med jevn fart hele tiden enn å kjøre i rykk og napp.
Antall kilo kjøtt og melk avhenger av mange faktorer. Maten er avgjørende, siden fôret omdannes til melk. I dag er 85 prosent av fôret til kua norskprodusert.
Automatiske fôringssystemer har inntatt norske fjøs for lenge siden, og disse kan gi informasjon om hvor mye gress og kraftfôr hver enkelt ku får i seg. Samtidig forsker eksperter på kuenes promping og raping. Til sammen vil dette gi oss bedre tall på innsatsfaktorer i produksjonen og utslipp fra fjøset, og hva som skal til for å produsere kjøtt og melk på en enda mer miljøvennlig måte enn i dag.
– Målet må være å finne riktig produksjonsnivå per dyr – ikke bare mest mulig. Jeg er overbevist om at den teknologiske utviklingen vil gi store forbedringsmuligheter både for dyrene, for menneskene og for miljøet, sier Dalen.
– Robotteknologien gir både kua og bonden større frihet og en enklere hverdag.
