I april 2017 ble mer enn 30 mennesker drept i angrep med kjemiske våpen i Syria. Bruk av kjemiske våpen, som er i strid med folkeretten, er et av mange overgrep som har blitt begått i den syriske konflikten.

Og selv om det finnes håndfaste bevis på alvorlige internasjonale forbrytelser fremstår det internasjonale systemet som maktesløst.

Dersom internasjonal strafferett ikke engang klarer å håndtere de kanskje mest åpenbare bruddene på folkeretten i moderne tid, vil konflikten i Syria markere slutten på prosjektet på internasjonal strafferett?

Begynnelsen

Moderne strafferett stammer fra andre verdenskrig.

– Under andre verdenskrig ble verden vitne til systematiske storskala angrep på menneskeverd. Forbrytelsene som ble begått var helt uten like, sier Joanna Nicholson. Hun er postdoktor i internasjonal strafferett ved PluriCourts på Universitetet i Oslo.

Etter krigen ble de som ble ansett mest ansvarlig for forbrytelsene til Nazi-Tyskland under krigen anklaget foran et internasjonalt tribunal i Nürnberg. De ble anklaget for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og forbrytelser mot freden. Tribunalet har berømt sagt:

«forbrytelser mot folkeretten er begått av mennesker, ikke abstrakte enheter, og bare ved å straffe individer som begår slike forbrytelser kan beskyttelsene i folkeretten håndheves… individer har internasjonale plikter som overgår de nasjonale kravene om lydighet fra den enkelte stat.»

Nürnbergprosessen har blitt kritisert for flere ting, deriblant fordi den er et uttrykk for seierherrens justis – at en bare anklaget ledere fra den tapende part. Likevel markerer den begynnelsen for internasjonal folkerett og dagens internasjonale straffetribunal står på dens skuldre.

– Etter Nürnbergprosessen og med begynnelsen på den kalde krigen ble forsøk på å fortsette arbeidet med et system for internasjonal strafferett avbrutt, sier Nicholson.

• Les også: Slik kan internasjonale domstoler bli tilgjengelig for alle

Gjenopplivning

Etter Berlinmurens fall vokste det frem en ny optimisme for hva folkeretten kunne utrette. Denne optimismen fikk raskt prøvd seg når to brutale konflikter fikk hele verdens oppmerksomhet.

I Europa vokste det frem flere konflikter etter at flere land begynte å rive seg løs fra Yugoslavia. Nok en gang ble verden vitne til folkemord, forbrytelser mot mennekeheten og krigsforbrytelser, i et omfang en ikke hadde sett i Europa siden andre verdenskrig.

Der noen land fikk løsrive seg på en mer eller mindre fredelig måte, ble andre dradd inn i en væpnet konflikt med både etniske og religiøse skillelinjer. Et av de mest notoriske overgrepene skjedde i Srebrenica, hvor 8000 gutter og menn ble drept i løpet av få dager.

Den andre konflikten som la grunnlaget for den nye fremveksten av internasjonale straffetribunal var folkemordet i Rwanda. På mindre enn 100 dager ble mer enn 800 000 mennesker drept på grunn av deres etnisitet.

I kjølvannet av disse konfliktene vedtok FNs sikkerhetsråd to resolusjoner som etablerte to internasjonale ad-hoc tribunal. Begge ble lagt til Haag i Nederland med et ansvar for å holde dem som var mest ansvarlig for forbrytelser ansvarlig. Dette var et nytt eksperiment i internasjonal strafferett.

– Disse tribunalene har hatt en enorm innflytelse på tolkningen og utviklingen av internasjonal strafferett og loven om væpnede konflikter, forklarer Nicholson.

• Les også: Global strafferett – en vestlig industri?

De gyldne årene

Etter etableringen av det internasjonale tribunalet for tidligere Jugoslavia (ICTY) og det internasjonale tribunalet for Rwanda (ICTR) fikk internasjonal strafferett en oppblomstring.

– Det var en eksplosjon av nye domstoler, mest fremtredende, den internasjonale straffedomstolen, sier Nicholson.

Sistnevnte ble etablert i 1998. På en internasjonal konferanse i Roma, på tross av forventningene, ble stater enige om å etablere en ny permanent domstol. I 2002 hadde nok land ratifisert avtalen og domstolen kunne åpne dørene.

I tillegg ble det etablert flere hybrid-domstoler. Disse var en kombinasjon av internasjonale tribunal og nasjonale domstoler, både med tanke på lover, dommere og ansatte. Hybrid-domstolene ble etablert for spesifikke konflikter, deriblant i Sierra Leone, Kambodsja og Libanon.

– Det internasjonale strafferettssystemet bar på en slags optimisme og håp om alt de kunne oppnå, men så kom realiteten, sier Nicholson.

• Les også: Norsk varetekt er i strid med menneskerettighetene

Tilbake til realiteten

Av flere grunner viste internasjonal strafferett seg til å ikke være mirakelkuren mange hadde håpet på.

Noen hang sammen med institusjonene i seg selv, men alle tribunalene hadde egne utfordringer. ICTY ble kritisert for å bare fokusere på den ene parten i konflikten og ikke de andre. ICC, som står for International Crimina Court, blir stadig kritisert for å bare fokusere på saker i Afrika med afrikanere. En konsekvens har vært at flere afrikanske land i 2016 kunngjorde at de vil trekker seg ut fra domstolen. I Kambodsja har tribunalet blitt anklaget for politisk påvirkning og partiskhet siden starten.

– Annen kritikk fokuserte på hva det er realistisk at internasjonal strafferett kan oppnå og hva de overordnede målene er. Spørsmål som: Har det en avskrekkende effekt? Hjelper den, eller hindrer den fred? Kan den gi rettferdighet til ofrene? forteller Nicholson.

Den nye realismen

Internasjonal strafferett opplever nå en realitetssjekk. Det virker som om de som jobber med feltet går gjennom en nødvendig periode med ettertanke og evaluering. Dette er noe vi bør omfavne, mener forskeren.

Selv om kritikken fortsetter, har internasjonal strafferett, i en eller annen form, kommet for å bli. Samtidig som krigen i Syria har fremhevet utfordringer, mener Nicholson at det er flere grunner til å være optimistisk om ansvarliggjøring:

– Det fortsatte ønsket om å ansvarliggjøre ledere for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten viser at verden ønsker en eller annen form for internasjonal strafferett, argumenterer Nicholson og fortsetter:

– En dag vil de som er mest ansvarlig for overgrepene i Syria vil uten tvil se innsiden av en domstol.

Referanse:

Hayashi N. m.fl: The Legitimacy of International Criminal Tribunals. Cambridge university press (2017) (Sammendrag)