Et forskningsprosjekt ledet fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) ved Høgskolen i Oslo og Akershus gir oss nå flere svar.
– Det som har slått oss mest, er hvor ulikt denne bransjen framstår, sier forsker Anders Underthun ved AFI.
Byggebransjen kommer ikke uventet negativt ut. I helsebransjen derimot ser forskerne at flertallet som jobber gjennom bemanningsbyråer, er fornøyde.
«Tupp dem ut»
Både Ap, SV, Rødt og Senterpartiet går løs på bemanningsbyråene før stortingsvalget 2017.
Partiet Rødt vil forby bemanningsbyråer, skriver Aftenposten. SV-politikere vil ifølge Dagsavisen tuppe bemanningsbyråene ut av norsk arbeidsliv. Videre sa Ap-leder Jonas Gahr Støre til LO-kongressen i begynnelsen av mai at noe av det første han vil gjøre som statsminister er å stramme inn regelverket for bransjen, skriver Dagsavisen. Senterpartipolitikere foreslår at det offentlige slutter å bruke bemanningsbyråer ifølge FriFagbevegelse.
Bransjen selv svarer i NHO Service med å peke på at den er en verdifull inngangsport til arbeidslivet for mange, og at den bidrar til både økt sysselsetting og integrering av innvandrere.
Svensker og østeuropeere
Det var år 2000 at en lovendring gjorde det enklere for private og offentlige virksomheter i Norge å leie inn ansatte fra det som også kalles vikarbyråer.
I dag har om lag 40 prosent av vikarene fra bemanningsbyråer utenlandsk bakgrunn, ifølge bransjeorganisasjonen NHO Service. Mange er svensker og østeuropeere.
Blir det regjeringsskifte og ny rødgrønn regjering etter stortingsvalget 11. september, så tyder altså mye på at det blir en endring for de rundt 100 000 arbeidstakerne som i dag jobber gjennom et bemanningsbyrå. Der utfører de til sammen cirka 25 000 årsverk – litt mer enn én prosent av alle årsverk i norsk arbeidsliv.
Helsevesenet, byggebransjen og kontor/administrasjon er blant de største brukerne av arbeidskraft fra bemanningsbyråer.
Fornøyde svenske sykepleiere
Anders Underthun som har ledet dette forskningsprosjektet, er altså opptatt av å få fram den store forskjellen som forskerne nå ser mellom de ulike delene av bemanningsbransjen. Ulikheten kommer klart fram i to delprosjekter i denne studien – det ene på lagerarbeid og det andre på helsevesenet.
Kollegene Hege Merete Knutsen og Maiken Bjerka Kiil fra Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo har studert svenske sykepleiere med erfaring fra arbeid for bemanningsbyråer i Norge. Studien er basert på kvalitative data.
– De svenske sykepleierne har en vesentlig sterkere posisjon i det norske arbeidsmarkedet enn for eksempel svenske lagerarbeidere, forteller Knutsen.
Flertallet av de svenske sykepleierne som forskerne møtte, forteller at de tok midlertidig arbeid i Norge for å få høyere lønn, mindre stressende arbeidsforhold og større kontroll over balansen mellom arbeid og fritid.
– Disse sykepleierne bruker mobilitetsmakten sin aktivt. De bytter mellom byråer om de er misfornøyde, de takker nei til å gå tilbake til enkelte arbeidsplasser som de finner problematiske, eller de skifter fra byrå til midlertidig ansettelse hos helseinstitusjonene. Det siste gjør de når de har gjort seg kjent med det norske arbeidsmarkedet.
Får nå bedre arbeidsvilkår hjemme
Noen av de svenske sykepleierne forteller forskerne at de sliter litt med «gjestearbeiderfølelsen» når byråarbeidet innebærer korte perioder på stadig nye arbeidsplasser. De tenker også på hva fast ansatte måtte mene om dem, siden de er dyre å bruke.
Men i det store og hele opplever de svenske sykepleierne å bli godt mottatt på norske helsearbeidsplasser, konkluderer forskerne.
– De fleste sykepleiere med erfaringer fra byråarbeid sier at de er fornøyde, oppsummerer Knutsen.
Nå kommer det færre svenske sykepleiere til Norge. Flere velger i stedet å jobbe hjemme i Sverige. En effekt av den store tilstrømningen av sykepleiere fra Sverige til Norge som forskerne nå ser, er at den har bidratt til at sykepleiere i Sverige i noen grad er blitt i stand til å kjempe fram bedre lønnsvilkår i hjemlandet.
Lagerarbeidere opplever press
Lagerarbeid er en annen bransje med mange svenske ansatte – både kvinner og menn – som får arbeid gjennom bemanningsbyråer. Her har tilbudet av unge ansatte vært stort, og de som har fått jobb gjennom byråer har opplevd seg selv som vesentlig mindre privilegerte enn helsearbeiderne.
– Lagerarbeid stiller ikke vesentlige krav til utdanning. Ofte holder det med truckførerlappen og har du den ikke, så kan det gjerne ordnes på arbeidsplassen, sier Underthun.
– Disse arbeidstakerne har mindre makt på arbeidsmarkedet enn for eksempel sykepleierne. Det er flere arbeidstakere å velge mellom og de er lettere å erstatte.
Forskerne ser hvordan noen lagerbedrifter regelmessig bruker innleie av ansatte som eneste rekrutteringsform, noe som bryter med arbeidsmiljøloven. Den slår nemlig fast at innleie av ansatte kun skal brukes til å dekke midlertidige behov, med mindre noe annet er bestemt i særskilte avtaler ved for eksempel omstruktureringer.
– Mange lagerbedrifter har varierende behov for ansatte. Bemanningsbyråene hjelper disse bedriftene med å oppnå den fleksibiliteten de ønsker. De gir dem også mulighet for å «teste ut» arbeidstakere. Lovverket åpner for å benytte midlertidig ansatte ved sesongvariasjoner, men vi ser at sesongvariasjoner er noe som defineres stadig bredere. Man kan selvfølgelig stille spørsmål ved om dette er greit, sier Underthun.
Låses til vikarjobber
– Bemanningsbransjen promoterer gjerne seg selv gjennom å peke på hvor raskt de kan få folk i arbeid. Vi finner at det stemmer ganske bra. Folk som jobber gjennom bemanningsbyråer får raskt jobb og de er stort sett fornøyde, rapporterer Underthun.
Et annet viktig spørsmål er om det å jobbe for bemanningsbyrå bringer folk over i fast arbeid, slik bransjen selv hevder.
– Her ser vi at en god del får fast jobb. Men vi ser også at ganske mange som ikke har andre alternativer enn disse byråene, ikke blir en del av det faste arbeidslivet. De blir i stedet låst i en situasjon hvor de heller får mindre enn større muligheter i arbeidslivet, påpeker Underthun.
I studien av lagerarbeidsplasser har forskningsprosjektet også sett på hvordan seleksjonen av vikarer som «gjør seg fortjent til faste jobber» både fører til et sterkt konkurransepress på arbeidsplassene og en aksept blant faste ansatte om at dette er riktig rekrutteringsmetode for bedriften.
Striden om bemanningsbransjen
Politisk strid om bemanningsbransjen og vikarbyråene er ikke noe nytt.
Per Bonde Hansen er stipendiat ved AFI og har som en del av dette forskningsprosjektet sett på utviklingen av bransjen, fra de første «utleiefirmaene» dukket opp i verkstedindustrien på midten av 1950-tallet til bemanningsbransjen fikk kraftig utvidede muligheter i år 2000.
– Fra 1950-tallet og til godt utpå 1970-tallet var faktisk arbeidsgiversiden sterke motstandere av at bemanningsbyråer skulle få lov til å operere i industrien, annet enn i spesielle tilfeller. De opptrådte med sterke virkemidler i denne striden. Det var fordi byråene plukket opp ansatte som bedriftene selv sårt trengte, forteller Hansen.
Etterkrigsårene var en tid med stor mangel på arbeidskraft i Norge. Kontroll med arbeidskraften var derfor viktig for arbeidsgiverne. Mellom bedrifter i for eksempel verkstedindustrien var det en klar regel at man ikke skulle ta arbeidere fra hverandre. Her kom vikarbyråene inn som et uroelement. Også fagforeningene reagerte på bruken av innleid arbeidskraft.
I 1971 ble hovedregelen at det var forbudt å drive utleie av arbeidskraft. Det ble imidlertid gitt dispensasjon til industribedrifter og særlig til vikarbyråer i kontorsektoren.
Fleksibelt norsk arbeidsliv
Hansen er under doktorgradsarbeidet sitt blitt overrasket over hvor sterk enighet det lenge har vært i norsk arbeidsliv, om at fast arbeid skal være hovedregelen for ansettelsesforhold.
– Arbeidsgiverne har i stor grad sluttet opp om at fast ansettelse skal være hovedregelen. LO har på sin side vært åpne for at ikke alle ansatte behøver å være fast ansatte. Dette har det vært mye enighet om, forteller Hansen. Som legger til at LO og NHO ble mer uenige utover i 1990-årene.
En forestilling om norsk arbeidsliv har vært at det er strengt regulert og lite fleksibelt. Ny forskning har vist at norsk arbeidsliv, sammenlignet med andre land faktisk er nokså fleksibelt. Her passer resultatene fra denne forskningen inn.
Hansen legger til at han synes debatten vi har i dag om bemanningsbyråenes rolle, spesielt i byggebransjen, ligner den kritikken som ble rettet mot bemanningsbyråene fra arbeidsgivere i industrien for 30–40 år siden.
Ikke som i Sverige
Forskerne bak dette forskningsråd-finansierte forskningsprosjektet konkluderer også med at selv om det norske regelverket for bemanningsbyråer ble deregulert for 17 år siden, så har vi ikke fått et marked for utleie av arbeidskraft tilsvarende det vi finner i nabolandet Sverige.
Både lovverket for arbeidsmarkedet i seg selv – og kampen om regelverket og tolkningen av det i årene etter dereguleringen – har bidratt til at utviklingen her hos oss ikke er blitt som i Sverige.
Sett i et internasjonalt perspektiv viser dette oss hvordan det er mulig å sette et klart nasjonalt stempel på et regelverk som dette. Dette er mulig selv i en verden preget av globalisering og mye arbeidsmigrasjon, påpeker forskerne.
Mandag 26. juni arrangerer forskningsprosjektet konferansen «Temp Agencies and the Politics of Work» ved HiOA.
Om forskningsprosjektet
Prosjektet «The impact of temporary work agencies on the politics of work» er blitt finansiert gjennom VAM-programmet i Norges forskningsråd.
Prosjektet som har vært i virksomhet i årene 2013-2017 er blitt ledet fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Også forskere ved Mittuniversitetet i Sverige, Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR), Universitetet i Oslo, samt Baltic Institutt of Social Sciences i Latvia har deltatt.
Du finner mer om prosjektet og flere av publikasjonene fra det her i Prosjektbanken hos Forskningsrådet.
