Februar 2014, Kittefjäll i Sverige:

Andrea Mannberg, kjæresten Martin Stefan og bestevenninna Maria Hedberg har randonee-skiene godt festet på bena. De betrakter fjellsiden foran seg, men får ikke sett så langt. Til det blåser og snør det for kraftig.

De står ved tregrensa, og har bratt terreng rett over seg. Trioen bestemmer seg for å snu og ta seg ned igjen – det er for farlig å gå videre. De vil bort fra henget over seg, men ønsker ikke å gå ned på feller samme vei som de kom. Foran dem er det en åpning blant trærne, der terrenget er slakere enn 30 grader. Det frister. Sammen bestemmer de tre seg for å sette utfor, slik at de får kjørt tre-fire svinger ned fjellsiden.

Andrea, Martin og Maria skrår til venstre og går noen meter opp. Martin leder an, Andrea noen meter etter.

Så hører de et drønn. Hele snøfeltet setter seg. De bestemmer seg tvert for å rygge tilbake, men det er for sent. Andrea vender blikket oppover, og ser en gigantisk, hvit bølge komme mot seg. Den er minst to meter høy.

«Faen, nå skjer det», rekker hun å tenke. Ingen i gruppa har på seg hjelm. Andrea snur seg tilbake, prøver å utløse ballongen i skredsekken. Så kommer bølgen av snø skyllende over dem.

– Hadde sluppet guarden

April 2017, Tromsø:

– Lyden vi hørte i fjellsiden var ikke et godt tegn. Men der og da trodde vi ikke snøfeltet skulle slippe, for det var ikke spesielt bratt der vi var. Det er umulig å si hvor lang tid det tok fra jeg tenkte «nå rygger vi rett tilbake», til bølgen av snø kom over oss. Trolig dreide det seg bare om sekunder, forteller Andrea Mannberg.

Tre år har gått siden ulykken. Vi befinner oss på Handelshøgskolen ved UiT Norges arktiske universitet, der Mannberg jobber som førsteamanuensis i mikroøkonomi. Været ute er ikke så ulikt som det var den dagen raset gikk i 2014.

– Snøen kollapset under oss, deretter sprakk snølagene hele veien opp til der det var bratt nok til at snøen begynte å rase, forteller hun.

I ettertid har Mannberg gått gjennom snøskredet i hodet mange ganger.

– Vi kunne ha valgt å gå ned den slake åsen vi nettopp hadde kommet opp fra. Men vi gikk ned i søkket fordi vi ville få litt fart, og faktisk få noe ut av at vi hadde gått opp 200-300 høydemeter. Søkket var slakere enn 30 grader, men vi hadde skredterreng over oss.

Mannberg forteller at de hadde vært svært forsiktige før de bestemte seg for å gå ut på det åpne lille feltet i terrenget.

– Men da vi skulle snu, hadde i alle fall jeg sluppet guarden.

Mannberg sier hun var bevisst på at de befant seg i snøskredterreng og at de tok en risiko.

– Men vi trodde ikke at risikoen for snøskred var så stor akkurat her. Det var ikke sånn at vi skulle kjøre ned en superradikal renne. Vi var på ingen måte eksperter på snøskred, men vi trodde kanskje ikke at vi var så dårlige på å ta beslutninger.

• Les også: Med satellitt kan vi finne de ukjente snøskredene

Kastes inn i trær

Februar 2014, Kvittelfjäll i Sverige:

De tunge kreftene i snøen kaster de tre vennene framover. Ikke på første, ikke på andre, men på tredje forsøk lykkes Andrea i å utløse skredsekken. Hun får et slag i ansiktet av en gren, og kjenner at hun må beskytte hodet.

Gruppa befinner seg på tregrensa og blir kastet inn i trær. Fordi bindingene deres er låst, sitter skiene godt fast. Maria og Martin slår kollbøtte gjennom snøen. Andreas skredsekk løfter henne opp, og hun farer som et prosjektil gjennom terrenget.

Like fort som snøskredet startet er det over. Andrea oppdager at hun er begravd i snø opp til brystet, men føler ingen smerte. Det kjennes ut som det ene benet sitter fast i en gren. Også Martin er delvis begravd, men han klarer å grave seg selv opp i en overraskende fart. Andrea hører kjæresten rope navnet hennes. Hun svarer, deretter roper Martin på Maria. Ikke noe svar. Andrea blir fryktelig redd. 

[gallery:1]

Inspirerte til forskningsprosjekt

April 2017, Tromsø:

Delvis inspirert av ulykken, har Mannberg og flere andre kolleger satt i gang et forskningsprosjekt. Målet med «The White Heat Project» er å få ny kunnskap om mekanismene som ligger bak det å ta risiko i snøskredterreng.

– Prosjektet har ulike deler, men det skal i stor grad handle om hvordan behovet for sosial aksept eller anerkjennelse påvirker folk motivasjon for å ta risiko, særlig i skredterreng. Dette gjelder blant annet også for bilkjøring, fallskjermhopp og alkoholinntak, forteller Mannberg, som leder prosjektet.

Problemstillinga er aktuell for de mange som skal tilbringe påskedagene til fjells.

– De fleste mennesker har behov for å bli akseptert og respektert av andre mennesker. Dette kommer sannsynlig av evolusjonen. Sammen er vi sterkere, og de med høy status i gruppa har større sjanse for å forplante seg. For mange av oss avhenger selvbildet vårt av hvor godt vi tror andre tenker om oss, og mye av denne informasjonen får vi fra sosiale signaler og sammenligning med andre, forklarer Mannberg.

Hun sier at tidligere funn i økonomisk forskning viser at mange menneskers opplevde nytte og glede påvirkes av for eksempel hvor godt folk rundt dem har det.

Økonomer kaller denne typen problemer for markedssvikt, ettersom et fritt marked fører til en ineffektiv bruk av ressurser. Forskerne vil undersøke om slike problemer også skjer i aktiviteter som bratt skikjøring i skredterreng.

– Vi synes vi ser ganske tydelig at folk søker og får annerkjennelse via for eksempel sosiale medier. Vi poster ikke like ofte bilder fra den grå hverdagen som fra tilfeller der livet er ekstra bra – vi blir glade når vi får mange likes. Hvordan påvirker dette oss når vi velger tur i fjellet? Gir noen type turer mer anerkjennelse enn andre? Hvordan påvirkes vi av den type turer som folk rundt oss tar? Pusher vi oss til å øke risikoen når vi er på tur for å få sosial annerkjennelse? Jeg tror i hvert fall selv at jeg gjør dette, sier hun.

Mannberg fikk ideen til «The White Heat Project» allerede i 2013, og interessen hennes for forskning innenfor skred ble enda sterkere etter ulykken.

– Etter ulykken var det mange som sa til meg; «nå slutter du vel med disse dumhetene og slutter med ski». Jeg ble perpleks. Ville de ha sluttet å kjøre bil hvis de hadde kjørt på et reinsdyr eller en elg? Jeg så at samfunnet så på oss skikjørere i utmarkterreng som om vi var gale risikoelskere, men jeg følte meg ikke sånn. Jeg ser på meg selv som en som hater risiko. Samtidig driver jeg med mye som skulle tilsi at jeg er en risikotaker, og jeg har blitt tatt av et skred, sier Mannberg.

Dette fikk mikroøkonomen til å lure på flere ting, blant annet om skikjørere er bevisst risikoen de tar, eller om man overvurderer eller undervurderer den.

• Les også: Det mystiske glideskredet

Familiefar i 40-årene typisk offer

En annen hypotese som forskerne har, er at selv om folk har gode forutsetninger for å ta kloke beslutninger i skredterreng, ødelegger det at de er slitne. Dette jobber Audun Hetland mye med. Han er psykolog og forsker ved kompetansesenteret for snøskred ved UiT; Center for Avalanche Research and Education (CARE).

Hetland forteller at mennesker omkommer i snøskred hver eneste vinter, til tross for at de som blir tatt av skred både er erfarne og kunnskapsrike fjellfolk.

– Ni av ti skred utløses av folk som går inn i skredfarlige områder. Det er ikke de unge, vågale, og heller ikke de uerfarne skiløperne som tas av snøskred her i Norge. Et typisk skredoffer er en familiefar i 40-årene som er vant til å gå i fjellet, sier han.

Målet til forskningssenteret er at folk skal kunne gå i fjellet og nyte naturen – men komme levende hjem igjen. Det har sine utfordringer.

– Vi ser dessverre at kunnskap om skredfare ikke bremser ulykkesstatistikken. Vi skal blant annet finne ut hva som gjør at folk ikke anvender tillært kunnskap når de er på tur. Skiløperens motivasjon er viktig i denne sammenheng. Hva er det som gjør at folk tar feil valg? De mangler ikke kunnskap, men de mangler den menneskelige faktoren; motivasjon, sier Hetland.

Han sammenligner dette med forskning på nordmenns seksualvaner. For til tross for at nordmenn er et opplyst, kunnskapsrikt folk, er vi verstinger i Europa når det kommer til kondombruk. Vi vet hva som er riktig, vi vet at usikret sex kan få uheldige konsekvenser, likevel droppes kondomet i det avgjørende øyeblikket.

– Vi mennesker tar feil valg. Jobben til CARE er dermed å tilrettelegge for at folk får nødvendig kunnskap om snøskredfare, som fjellets helning, vær og snølag – og samtidig luke ut snubletrådene som gjør at skiløpere likevel velger å gå inn i farlige fjellområder, sier Hetland.

Mannberg har blant annet fått med skredeksperten og forskeren Jordy Hendrikx ved Montana State University, i prosjektet. Innenfor CARE har hun hatt god hjelp av blant annet Markus Landrø, en av landets fremste skredeksperter. Den tredje delen av Mannbergs forskningsprosjekt handler om at forskerne vil bygge videre på psykologistudier som viser at folks opplevelse av fare ikke kun avhenger av nivået på faren. Det avhenger også av trenden i faregraden.

– Den norske psykologen Karl Halvor Teigen har for eksempel vist at studenters opplevde uro for flom er større hvis faregraden går fra 1 til 2, enn hvis faregraden går fra 3 til 2. Det på tross av at 2 alltid er 2. Gjelder det samme for snøskred? spør Mannberg, og fortsetter:

– Hvis det lenge har vært faregrad 3, er det da slik at vi reagerer akkurat når risikoen har økt fra 2 til 3? Eller «venner» vi oss til faren når det har vært faregrad 2 lenge, og begynner å ta større risiko?

Mannberg sier at snøskred som tar mennesker i aller høyeste grad betyr samfunnsøkonomiske tap.

– Hvis en person løser ut et skred, dør eller blir skadet er det selvfølgelig en tragedie for denne personen. Men ulykken fører også til andre kostnader for samfunnet. Venner og bekjente blir påvirket, skredet kan ramme andre personer og ødelegge skog og vei. I tillegg brukes ressurser på redning og sykehusbehandling. Disse ressursene kunne blitt brukt til noe annet, sier hun.

• Les også: Hvor gode kan vi bli til å varsle skred?

Reddet av venner

Februar 2014, Kvittelfjäll i Sverige:

Snøskredet har stoppet, og Andrea, Maria og Martin oppdager at de har klart seg.

Martin roper på Maria, og endelig lyder stemmen hennes svakt i terrenget. Maria er helt begravd, men veldig nært overflaten. Hun klarer selv å få hodet fritt fra snø og få puste. Hun kommer definitivt ikke videre for egen maskin.

Temperaturen er på rundt null grader, og det blåser og snør fortsatt kraftig. Martin sjekker at Maria kan puste, deretter ringer han 112. Det er fortsatt liv i mobiltelefonen. Martin fortsetter å grave opp Maria, men hver bevegelse får henne til å skrike opp.

Gruppa varsler SOS Alarm, men får ikke gitt redningsmannskapet presis nok informasjon om hvor de befinner seg. De er heller ikke så kjent i området, og havner på feil side av fjellet.

Heldigvis vet Martin om noen venner som er på tur noen kilometer unna, og får tak i dem via telefon. Etter en halvtime er de på plass, med ekstra dunjakker, te og sjokolade. Gruppa på seks personer redder livet til Andrea, Martin og Maria.

Simulerer topptur på tredemølle

April 2017, Tromsø:

Lyden av en tredemølle fyller rommet på Institutt for psykologi ved UiT. Nora Karlstrøm har frisk farge i kinnene og forserer tredemølla i bratt oppoverbakke. Hun bærer 15 prosent av egen kroppsvekt på ryggen og har lodd som skal tilsvare randonee-ski på bena.

Karlstrøm medvirker direkte til forskning. Hun går på mølla i cirka 50 minutter, og hensikten er å simulere topptur på ski i skredterreng. Denne delen av «The White Heat Project» inngår i mastergraden til psykologistudent Maia Herding Solberg.

– Vi prøver å finne ut hvordan fysisk aktivitet påvirker evnen til å hente opp informasjon og bruke den. Hvor fysisk slitne vi er, påvirker hvilke beslutninger vi tar på tur, sier hun.

Også Audun Hetland jobber med dette. 22 deltakere er med i tredemølle-forsøket, og på forhånd har Solberg og Hetland testet makspulsen deres. Treningen tilpasses etter det, og hver deltaker testes i tre bolker.

– I første bolk skal pulsen opp i 70-75 prosent av makspuls. Så skal pulsen opp i 80-85 prosent av makspuls, før den skal ned til 70-75 prosent igjen. Det skal ligne på turen opp fjellet, at man når toppen og at det blir litt mindre slitsomt på vei ned, forteller Solberg.

Deltakerne ser åtte bildeserier i hver bolk, både av menneskeansikter og ulike figurer. Rett etterpå får de spørsmål om hvilke ansiktsformer og figurer de har sett.

– Hver runde med bildeserie viser ansikter av nye personer, og bare noen av ansiktene er med i flere av seriene. Dette forvirrer sikkert litt. Vi ser at det er lite som skal til før deltakerne glemmer eller ikke klarer å skille det de har sett og det de tror de har sett, sier Solberg.

Nora Karlstrøm synes det er gøy å bidra til forskning.

–  Det var en fin økt, jeg ble god og varm. Jeg synes det var vanskelig å huske bilder når pulsen var høy, sier hun etter at hun har trådt av tredemølla.  

Hetland forklarer at en teori er at det er vanskeligere for hjernen å samle informasjon når aktivitetsnivået går opp.

– I en skredsetting er det kanskje i den bratteste motbakken du bør legge merke til flest tegn på snøskred. Hvis det er slik at du går glipp av all informasjonen som ligger i terrenget rundt deg, har du et dårligere grunnlag til å ta en beslutning – og det er farlig, sier han.

Hvis det er slik at hjernekapasiteten blir noe dårligere når man er sliten på topptur, er det ifølge Hetland viktig å få kunnskap om det.

– Det kan blant annet ha innvirkning på dagens skredkurs og skredfører-utdannelse, sier han.

Forskerne skal blant annet også benytte seg av spørreundersøkelser, og bruke GPS-spor for å få fram informasjon om atferden til skikjørere i fjellet.

• Les også: Snøskred koster lite

Redd, men fortsetter med toppturer

Februardagen i 2014 tok det rundt fire timer fra skredet gikk til fjellredningstjenesten var på plass på rasstedet. Etter syv timer var Mannberg, Hedberg og Stefan på sykehus. Benet som Mannberg trodde kun var hektet fast i en gren, viste seg å være en knekt legg. Hedberg knakk lårbeinet i hendelsen. I ettertid ser Mannberg at de hadde hell i uhell denne dagen.

– Skredet var 300-500 meter både i bredde og lengde, og knuste store trær. Derfor kunne vi ha dødd om vi hadde vært på et litt annet sted. Det var veldig flaks at vi ikke havnet under snøen, og vi hadde også flaks med at det var mildt denne dagen. Men det var vind, vi var våte og lå helt stille. Vi ble kalde utrolig kjapt, sier hun.

Mannberg priser seg lykkelig over at de hadde venner i nærheten som kom dem til unnsetning. Ett år etter skredet var hun tilbake i fjellet. Mannberg legger ikke skjul på at den første tida på randonee-ski var utfordrende.

– Først var jeg veldig forsiktig og gikk bare i skikkelig snille bakker. Så flyttet jeg til Tromsø, og bestemte meg for å utdanne meg til skredinstruktør. Både for å lære mer og for å gi noe tilbake til andre. Jeg vil fortelle historien vår. Jeg var heldig nok til å overleve, det er det ikke alle som gjør, sier hun fast.

Mannberg sier at det rent psykisk også er godt for henne å forske på problematikken. Den dag i dag synes hun fortsatt det er vanskelig å gå i fjellet.

– Det er litt som om man har møtt sitt livs største kjærlighet, også merker man at han eller hun har vært utro. Den store kjærligheten var ikke i det hele tatt slik man trodde. Når man da treffer en ny og blir forelsket, er det ikke så lett å stole på hverken seg selv eller den andre. Sånn er det for meg når jeg går i fjellet nå. Jeg er veldig redd, og har problemer med å stole på egne og andres vurderinger, forteller Mannberg.  

Hun hadde stor respekt for fjellet før ulykken, men sier hun har fått enda mer respekt i ettertid. På tross av at hun er redd, kan ikke Mannberg se for seg et liv uten toppturer.

– Jeg vil også anbefale toppturer til andre som er glad i friluftsliv. Den vakre naturen, den friske lufta og mosjonen gjør det definitivt verdt det, og nå går vi inn i den beste tida i Troms for toppturer, sier hun og smiler.