Bryllupsfester og religiøse seremonier i utlandet er ikke nok til å gjøre eksteskapet gyldig i Norge. Det kan skape problemer for de som vil ut av ugyldige tvangsekteskap. (Illustrasjonsfoto: donpat_22 / Flickr)

Uformelle tvangsekteskap dekkes ikke av norsk lov

Det er straffbart å tvinge noen til å gifte seg mot sin vilje. Men norsk lov gjelder bare for formelt inngåtte ekteskap.

Tvangsekteskap

Det er straffbart å tvinge eller presse noen til å gifte seg

Den som tvinger noen inn i et ekteskap, risikerer fengselsstraff i inntil seks år

Den som har blitt tvangsgiftet kan få skilsmisse uten separasjon. Det kan også søkes om at ekteskapet kan gjøres ugyldig.

Tradisjonelle norske ekteskap har en rettslig status, enten paret er viet av byfogden eller av presten. I muslimsk kultur er derimot ikke ekteskapet alltid rettslig forankret: Partene kan bli tvunget til å gifte seg, ofte uten en offisiell attest. Bekreftelsen på ekteskapet er ofte en formidabel bryllupsfest.

Disse ekteskapene er et juridisk problem i Norge, forteller postdoktor Tone Linn Wærstad ved Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo.

– Slike uformelt inngåtte tvangsekteskap skaper en del juridiske utfordringer. Norsk lov om tvangsekteskap retter seg bare mot formelt inngåtte ekteskap.

Wærstad har skrevet et bokkapittel om regulering av tvangsekteskap i Norge.

Ungdommer som tvinges til giftemål

Det finnes flere eksempler på at ungjenter tas med på ferie til foreldrenes hjemland og ikke kommer tilbake til det nye skoleåret. Jentene blir gjerne introdusert for en eldre fetter eller slektning. Og før de vet ordet av det står de midt i en storslagen fest, utkledd og pyntet som bruder.

Bryllupsfesten – hvor brudeparet kanskje møtes for aller første gang – er selve vigselen; etter dette betraktes paret som gift og skal leve sammen som ektefolk.

– Det har blitt avsagt flere dommer i de siste årene som handler om tvangsekteskap. I disse sakene har unge norske kvinner blitt tvunget inn i forhold som fremstår som ekteskap, med det unntak at det ikke er registrert. De var inngått gjennom en religiøs seremoni, og kvinnene måtte forbli i samlivet, forteller Wærstad.

Bør utvide lovgivningen

For å få ekteskapet anerkjent i Norge må skattekontoret få se en original vigselsattest. Attesten må ha et stempel fra en offentlig person eller være legalisert av Utenriksdepartementet i landet der ekteskapet ble inngått. Uten en stemplet attest er ekteskapet etter norsk lov ikke formelt inngått.

Tone Wærstad (Foto: UiO)

Den nåværende lovgivningen – straffebud mot tvangsekteskap – dekker ikke utenomrettslige ekteskap, og det er uklart hvilke juridiske regler som gjelder par som er «viet» på fester og religiøse seremonier.

– Straffeloven sier at det er straffbart å tvinge noen til å inngå ekteskap mot sin vilje. Tvangen kan innebære bruk av vold, innesperring, sosial kontroll og ulike former for psykisk press, sier Wærstad.

Denne tvangen er ofte mer alvorlig i de uformelle enn i de formelle tvangsekteskapene, ifølge forskeren. Allikevel dekker altså ikke loven disse uformelle ekteskapene.

– Det er behov for å utvide lovgivningen også til utenomrettslige ekteskap.

Wærstad forteller at regjeringen nå vil utrede om en slik endring skal inn i lovverket.

Flest henvendelser fra muslimske jenter

Wærstad påpeker at det ikke er gjort inngående studier om omfanget av uformelt inngåtte tvangsekteskap i Norge. Men antall henvendelser til hjelpeapparatet viser at problemet er aktuelt.

Det er også grunn til å tro at tvangsekteskap er overrepresentert blant muslimske innvandrere.

Det offentlige organet «Kompetanseteamet mot tvangsekteskap» gir råd og veiledning i saker om tvangsekteskap til hjelpeapparatet. De fleste henvendelsene de mottar, handler om muslimske jenter, ifølge veilederen Arbeid mot tvangsekteskap.

I noen muslimske kulturer er det vanlig at foreldrene forventer å bestemme hvem barna deres skal gifte seg med, ifølge islam.no. Foreldrene peker ut en person som de mener gir mest trygghet og stabilitet for datteren eller sønnen – og muligens en økonomisk gevinst for familien.

Fornuft og følelser

At familien har et ønske om hvem sønnen eller datteren skal gifte seg med har vært det normale i store deler av verden, gjennom det meste av historien. Idéen om at kjærligheten skal være grunnlag for ekteskapet fikk fotfeste i Vesten først på slutten av 1800-tallet.

Før den tid var ekteskap nærmest en avtalebasert allianse. Foreldrene fikk de unge til å møtes på fester og ball, der de skulle finne seg en passende partner. Det var viktig å skaffe barna sine en ektefelle fra samme sosiale klasse. Dette sikret et solid økonomisk og sosialt grunnlag til den nye familien.

Selv om de unge ikke ble tvunget til å gi sitt ja til den utpekte partneren, lå det likevel et press fra omgivelsene.

Prinsippet bak slike arrangerte ekteskap er det samme som for tvangsekteskap.

Utlendingsdirektoratet definerer tvangsekteskap som å gifte seg mot sin vilje etter å ha blitt utsatt for press, trusler eller annen psykisk eller fysisk vold uavhengig av alder.

Det er straffbart å tvinge noen til å inngå ekteskap, uavhengig om det er personer under 16 år eller voksne.

Færre finner ektefelle i utlandet

I en rapport fra Institutt for samfunnsforskning har forskere sett på hvordan ekteskap blant unge voksne med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn har utviklet seg over tid. De fant noen positive tendenser. Den ene er at det er stadig færre som finner seg ektefelle i utlandet. Andelen har falt fra 60 til 40 prosent i løpet av de siste 20 årene.

Den andre klare tendensen er at alderen for inngåelse av ekteskap øker både hos gutter og jenter – det er stadig færre som gifter seg under 25 år. Dette er positivt fordi det er grunn til å tro at jo eldre vedkommende er, jo større er sjansen til at hun eller han tar et selvstendig valg. Med alderen blir ungdommer mer uavhengige av sine foreldre og omgivelser, og bedre i stand til å stå imot press om å gifte seg mot sin vilje.

Referanse

T.L. Wærstad: Mot en mer enhetlig regulering av tvangsekteskap i norsk rett?, bokkapittel i Festskrift til Aslak Syse, Gyldendal Juridisk 2016, ISBN 978-82-05-49372-8, side 523 - 537.

Powered by Labrador CMS