Hunder på Svalbard kan bære på parasitten som heter Revens dvergbendelorm. Den gjør ikke hundene syke, men hos mennesker kan parasitten faktisk skade indre organer. (Foto: Francois Lenoir / Reuters / NTB Scanpix)

Hunder på Svalbard kan bære på skummel parasitt

Det er ekstra viktig å vaske hendene etter å ha vært i kontakt med hunder på Svalbard. Her finnes nemlig en parasitt som kan angripe indre organer hos mennesker.

På et laboratorium i Longyearbyen står et sprengfullt kjøleskap. Men det er ikke delikatesser det er fylt med. Skapet er pakket med hundeavføring som iherdig er samlet inn av lokalbefolkning og forskere.

Sistnevnte skal nemlig kartlegge forekomsten av en parasitt som kalles revens dverg­bendelorm og for dem er et kjøleskap fylt med avføring faktisk gull. Prøvene gir forhåpentligvis svar på hvor utbredt para­sitten er på Svalbard.

Økende turisme har gitt flere hunder

Forskerne kommer fra Veterinærinstituttet og Norsk Polarinstitutt er nå i ferd med å finne ut av hvor utbredt denne dvergbendelormen er, som finnes i mus, rev og hun­der i Longyearbyen. Forholdene kan ha betydning for smitte fra hund til mennesker og har aldri tidligere blitt under­søkt på Svalbard.

Mens fastlands-Norge er fri for denne parasitten, etablerte den seg på Svalbard for en god del år siden.

Forsker ved Veterinærinstituttet, Heidi Enemark, har fått assistanse av Fredrik Samuelsson til analysearbeidet på hundens etterlatenskaper. Samuelsson er Svalbard-guide med mastergrad i parasittologi fra Københavns Universitet.

− Økende turisme har ført til etterspørsel av hundesledeturer og det er blitt tett av hunder i byen. Det er mye kontakt mellom mennesker og hunder. Derfor er det viktig å få oversikt over eventuelt smittepress, sier Enemark.

Alt arbeid er ikke like morsomt. Heldigvis brenner Fredrik Samuelsson for parasittologi og lar ikke verdifullt prøvemateriale gå til spille. (Foto: Heidi Enemark)

Farlig for mennesker

Echinococcus multilocularis, kalt revens dvergbendelorm, er en mikroskopisk parasitt som formerer seg ved hjelp av mus, rev og hund. Mus er såkalt mellomvert for parasitten, og rev og hunder som spiser infi­serte mus blir sluttverter.

Den kan også i sjeldne tilfeller smitte over til mennesket via parasittegg som sprer seg med hunde- og reveavføring. Parasitten ska­der ikke sluttvertene, men den samme para­sitten kan hos mennesket få fatale konsekven­ser.

I menneskekroppen går parasitten seg «vill» og kan skade indre organer. Parasitten danner cyster i leveren, men kan også spre seg til andre organer, til og med hjernen.

Parasitten overvåkes løpende hos ville rever, men er ennå ikke påvist i fast­lands-Norge. Forekomsten øker ellers i Europa og funn er blant annet gjort i Sverige og Danmark. Om det skyldes klimaendringer eller at folk og dyr reiser mer, er uvisst.

Mikroskopi av revens dverg¬bendelorm. Ormen er cirka 5 millimeter lang. Det bakerste leddet inneholder tallrike parasittegg. (Foto: Veterinærinstituttet)

Lang tid mellom smitte til sykdom

Det går opp til 10–15 år før det dukker opp symptomer på sykdom hos mennesker.

— Det er en litt skjult infeksjon og som regel tar det lang tid før man oppdager at man er smittet. Er du så uheldig å bli infisert, må du motta langvarig behandling. Ubehandlede infeksjoner er oftest dødelige. Derfor er det svært viktig å avdekke smitte­press og finne hva som er nødvendige tiltak for å holde nivået nede, forklarer Enemark.

Er to ormekurer årlig tilstrekkelig?

I dag behandles de fleste hundene på Svalbard med ormekur to ganger i året som et tiltak for å holde forekomst og smittepress nede. Nå vil forskerne finne ut om dette er tilstrekkelig. Hunder og rev som har parasitten i seg skiller ut egg i avføringen, og eggene kan leve lenge.

– Vi vet ikke hvor lenge eggene kan over­leve under arktiske forhold, men de kan i iall­fall overleve hele sommerperioden og sann­synligvis også under snøen om vinteren.

Avføringsprøverne konserve¬res og pakkes i Mattilsynets laboratorium på Svalbard før de undersøkelses for parasitter på Veterinærinstituttet i Oslo. Maske og hansker sikrer at Heidi Enemark ikke smittes med egg fra revens dvergbendel¬orm. (Foto: Fredrik Samuelsson)

Enemark har vært opptatt av å få et så representativt utvalg som mulig og har samlet avføringsprøver både i hundegårdene, og fra folk med «byhunder».

− Vi ville gjerne ha prøver fra begge steder. Smitteforholdene kan være ulike avhengig av om hundene er i byen eller utenfor i hundegår­der, og måten hunder blir brukt på kan også ha noe å si for smittefaren, forklarer forskeren.

Hundeeiere har i en periode kunnet levere avføringsprøver til undersøkelse til Svalbard Vet. Dyrlege Ragnhild Mehli (til venstre) og dyrepleier Kamilla Buran med dagens fangst av prøver. (Foto: Heidi Enemark)

Så langt ingen funn

Forskerne ønsker å kartlegge eventuelt sesongvariasjon og vil fortsette prøveinnsam­lingen. Til nå har de analysert avføringsprø­ver fra 30 polarrever og 79 hunder, og hittil har prøvene vært fri for parasitten.

– Vi kan ikke si noe med sikkerhet om fore­komsten før vi har undersøkt et større antall prøver. Tidligere undersøkelser har vist høy forekomst hos polarrev på Svalbard, men våre foreløpige funn tyder på at smittefaren på Svalbard kanskje ikke er så stor som fryktet.

Vask hendene og unngå hundekyss

Hun understreker at folk ikke skal gå rundt å være engstelig, men at dette er en parasitt som man bør ha kontroll på og unngå å bli smittet av. Et viktig tiltak er å alltid vaske hendene etter å ha vært i kontakt med hund.

Og hun minner om at hunder snuser hverandre i bakenden der ormeegg kan være. Derfor er det ingen god idé å la hunden kysse seg.

Powered by Labrador CMS