Hvordan skal bekymrede foreldre veilede barna sine når nyheter er tilgjengelige alltid?

– Foreldre kan ikke beskytte barna mot virkeligheten. Vi må isteden gi dem redskaper for å takle den, mener professor Soilikki Vettenranta.

Vettenranta jobber ved Institutt for pedagogikk og livslang læring ved NTNU. Hun har mange års erfaring med barn og medier. I tillegg har hun en bakgrunn fra både tv-journalistikk og krisekommunikasjon.

Nå er hun aktuell med boka Krig og katastrofer i media – De unges møte med brutale nyheter.

Barna kan ikke skjermes

For få år siden var nyheter i stor grad noe familien samlet seg om rundt tv-en. Foreldre kunne kontrollere tv-tittingen forholdsvis lett, sitte sammen med barna og veilede dem. Men med sosiale medier er alt annerledes.

Nyhetssituasjonen er blitt mer privat og individualisert. Gjennom sosiale medier har de unge fått tilgang på nyheter døgnet rundt og flere deler nyheter.

– Nesten alle unge har en pc, en mobiltelefon eller et nettbrett. Nyhetslesing er flyttet fra stuene til gutterommet eller skolegården der de unge surfer nyheter alene eller med kompiser, sier Vettenranta.

I dag er det i praksis nær umulig å hindre at barna får tilgang på nyheter, og falske nyheter, fra hele verden.

Men Vettenranta mener uansett at barn ikke bør skjermes fra nyhetene.

– Vi tror kanskje at vi beskytter barna, men isteden overlater vi meningsutvekslingen til andre barn, der fantasien og rykter kan være verre enn virkeligheten, sier Vettenranta.

• Les også: Hva slags foreldre er best for barna?

Tilpass samtalen

Barna må involveres og ikke bli redusert til passive lyttere. Om de voksne snakker om katastrofer og krig over hodene på barna, kan det bli svært skremmende for de minste.

– Det er viktig at foreldre snakker med barna. Tausheten er det verste. Det er viktig å snakke om krig og katastrofer, men måten må tilpasses barnas alder, modenhet og kognitive evner, sier professoren.

Hun råder foreldre til å la barna styre samtalen, for det er ikke sikkert at barna blir skremt av det foreldrene tror. Forskningen viser at foreldrene opplever katastrofenyheter annerledes enn små barn. Spør barna hva de tenker. Spør dem om de er redde for noe.

– Småbarn opplever nyheter fragmentarisk, og de forstår ikke at de samme brutale nyhetene sendes som reprise dagen lang, påpeker hun.

Dermed kan ett innslag som sendes om og om igjen bli til en skremmende strøm av terror isteden. Vettenranta nevner et barn i barnehagen som lurte på om nyhetsoppleseren var terrorist, siden han snakket så mye om terror.

Det er så klart forskjell på et barnehagebarn og en 16-åring.

De eldre barna kan få hjelp ved å få mer informasjon. Det kan hjelpe å knytte historiske knagger eller geografiske steder til hendelsen. En 10-åring kan få høre om bakgrunnen for flyktningkatastrofen, om ulike religiøse retninger.

Ofte vil barna ha løsninger også – de vil gjerne hjelpe, men føler kanskje avmakt. Da kan foreldrene snakke om ulike hjelpeorganisasjoner som det går an å støtte.

Men de aller minste trenger enkle forklaringer.

– Den umiddelbare tryggheten og nærheten fra de voksne er viktigst, sier Vettenranta. – Vær så konkret som mulig når du snakker med barna. Det er lengre til Afghanistan enn til Støren.

De minste trenger å høre at hendelsen skjedde langt unna, at dette ikke er noe som skjer her, og at dette ikke vil skje dem eller noen de er glad i. De voksne må aldri lyve, men du trenger ikke å fortelle alt i detaljer.

• Les også: Slik kan barnehagebarn bli miljøbevisste

Nærhet forsterker uroen

– Barn blir mest bekymret om de kan identifisere seg med nyhetene. Skjedde det med jevnaldrende, kan det skje her, kan det skje meg, er stedet geografisk nært?

Alt dette forsterker opplevelsen. Derfor kunne drapene på de to småjentene i Baneheia i 2000 være mer skremmende enn terroren 11. september 2001 med 3000 drepte.

Minst bekymrer barn seg som regel om noe hender langt borte og om ofrene ser annerledes ut. Naturkatastrofer er mindre skremmende enn bevisste voldshandlinger. Naturen kan du som regel gjøre fint lite med, den er ikke ond. Det er mye verre når mennesker utfører uhyrlige handlinger.

Et unntak er tsunamien i Sørøst-Asia i 2004, der mange nordmenn befant seg da katastrofen inntraff. Den økte nærheten, og omfanget av ødeleggelsene forsterket inntrykket. Men ikke bare det.

– Etter tsunamien viste mediene bilder av barn som vandret alene i ruiner for å lete etter sine foreldre, sier Vettenranta.

Slike bilder virker veldig kraftig på de små. For barn er den store skrekken at noe skal hende med foreldrene deres. Redselen ved tanken på å miste sine nærmeste og bli overlatt til seg selv kan bli stor. Hjelpeløsheten er den ytterste redsel.

• Les også: Unge mest påvirket av terroren

Forhold deg rolig

– Foreldre er ikke klar over hvordan deres egne reaksjoner påvirker barna. De voksnes reaksjoner kan skremme mer enn brutale nyheter selv.

Barn blir mer skremt om foreldrene er skremt.

– Vi ser mindre angtsreaksjoner om foreldrene forholder seg rolige. Om foreldrene er opprømte, blir barna det også.

Vettenranta har forsket en del på hendelsene 22. juli.

– Der var gjerningsmannen en av «oss». Noens nabo og skolekamerat. Identifikasjonsmuligheten er viktig, sier professoren. – Derfor var den så urovekkende og skremmende for barna.

Om foreldrene ser nyheter sammen med barna, gir det en mulighet for å rette opp misforståelser og gi tilleggsinformasjon. I kameratkretsen kan fantasien råde og lede til gale oppfatninger.

• Les også: Barn fryktet Breivik lenge etter terrorangrepet

Skolenes rolle

Nå ligger ikke ansvaret alene hos foreldrene. Også skolene må bli en del av apparatet rundt barna når noe fryktelig inntreffer.

Skolene har kriseplaner for hvordan de skal takle ulike dramatiske situasjoner, men det er svært forskjellig hvordan disse planene blir brukt og hvor stor kjennskapen er til dem. Ofte blir det opp til lærerne selv. Ikke alle skolene tar planene i bruk. Ved en skole i Østfold visste ikke lærerne om slike planer, selv om det bare hadde gått ett år siden terroren på Utøya.

Hun drar frem et godt eksempel fra en liten skole i Hordaland. Læreren siteres slik:

Du må rett og slett føle på hvor mye elevene snapper opp, og hvor mye behov de hadde for å prate… Viktigst for meg var å lytte til hvilke tanker de hadde gjort seg og så prøve å være med på å sette det inn i et korrekt lys. Det er ikke alt de kommer med som har rot i virkeligheten. Det har lett for å balle på seg.

Sånn bør det gjøres, mener professoren.

Medieundervisning i skolen er nødvendig. Sosiale medier kan være fantastiske redskaper, som da rosetogene ble formet raskt etter 22. juli. Men de kan også raskt spre uriktige fremstillinger, alternative nyheter.

– Barna må lære å skille redaksjonell fremstilling fra kommentarer og ytringer. De må lære kildekritikk og kritisk dømmekraft. Uten mediekompetanse og analyse kan de unge få mediedysleksi. De greier ikke å være kritiske, sier professor Vettenranta.

Det holder ikke å være teknisk dyktig til å bruke sosiale medier. De unge må lære sunn skepsis til mye av det som flyter rundt i dem også.

• Les også: Viktig å snakke med barn om terroren

Lite forsket på

Barns reaksjoner på katastrofenyheter er et område medieforskere ikke har sett nok på, mener hun. Hovedårsaken er kanskje så enkel som at du ikke uten videre kan utsette små barn for voldelige fremstillinger. Krisepsykiatere har forsket en del, men de snakker helst med barn og unge som er utsatt for fryktelige hendelser selv.

– Vi trenger mer forskning på norske barns opplevelser av krig og katastrofer i media, sier professor Vettenranta.

Men i Finland er det forsket på barns reaksjon på nyheter helt nede i barnehagealder.

Medienes egen rolle

Finland ble for noen år siden utsatt for to skoleskytinger med tap av mange unge liv, i Jokela i 2007 og i Kauhajoki i 2008. De fleste av ofrene var ungdommer, og sakene kom derfor svært nær barna.

– Journalistene i Norge var flinkere til å samarbeide med ungdommene etter 22. juli enn finske medier var under skolemassakren i Jokela, mener Vettenranta.

Men mediene lærte av sine egne feil, og i Kauhajoki året etter gikk de ikke like tett inn på barna med bilder, forstyrring av minnestunder og påtrengende forespørsler om intervjuer.

Små barn kan heller ikke skille så lett mellom oppdiktede scener og virkelighet. Verst er det når fakta og fiksjon blandes i samme innslag, som da TV2 for ett år siden kom med en falsk nyhet om en global miljøkatastrofe midt opp i et underholdningsprogram. Dette var helt forkastelig og ekstra skremmende for barn, mener professoren.

Skulle skjermes

Tidligere skulle barn gjerne skjermes. Holdningene til forholdet mellom barn og voksne har endret seg i løpet av et par generasjoner. De fleste foreldrene vil gjerne kommunisere med sine barn, men vet ikke helt hvordan. I dagens mediesituasjon er det viktigere å lære mestring enn beskyttelse, selv om de aller minste barn bør skjermes.

Selv kommer hun fra en familie der de voksne ofte snakket om Vinterkrigen mot russerne. De fortalte redselsfulle historier fra virkeligheten. Men barna ble ikke involvert, selv om de fikk høre på.

– Vi turte aldri å spørre. Vi skulle ikke spørre, sier Vettenranta nå.

Isteden fikk barna utløp for tankene sine gjennom lek, der noen skulle være russiske soldater, mens de andre var finske.

– Jeg personlig mener det er viktig at de unge bevarer fremtidsoptimismen. Vi blir utsatt for et dystert verdensbilde.  Barn ønsker seg handling og engasjement, sier professoren.

Referanse:

Vettenranta, S.: Krig og katastrofer i media – De unges møte med brutale nyheter. Fagbokforlaget (2017) (Sammendrag)