Mozart i magen? Fysikk før fire? Fotball og fekting, dans og drama – og kveldskurs i portrettmaling? Frilek på tirsdager, halv seks til seks? Og Barnebirken.
Barn bør stimuleres, men noen gjør mye ut av det. Og spaltene følger opp – det finnes alltid en undersøkelse som viser at du blir klok av å spise piggtråd og batterisyre. Derfor kan luringer selge «hjernemat» og «einsteinleker» til ambisiøse foreldre. Eller til dem som er redde for at deres egne små skal havne bak de ambisiøse.
Intelligens er genetisk arvelig, men variasjonene kan begraves under virkningen av miljøet. I utgangspunktet svært intelligente barn kan havne bak, fra naturens side mindre tilgodesette unger – dersom de behandles på ulike sett.
Når jeg skriver om intelligens, skriver jeg altså om hvordan du best kan realisere det potensialet naturen har utstyrt deg med.
Når det gjelder foreldres mulighet til å booste sine barns prestasjoner, finnes det nok av påstander, men bare lite av det er belagt med empiri.
Piggtråd og batterisyre virker garantert ikke, men det er heller ikke mye som tyder på at du gjør din kommende baby klokere, ved å spille Mozart for din gravide mage. Hvis du derimot trener under svangerskapet, gir du den lille et godt lite forsprang.
Rik = høy IQ
Barn av velstående foreldre scorer godt på IQ-tester. Det kan skyldes flere ting: Det kan være at de velstående er blitt velstående, fordi de er gløggere enn oss andre – de smarteste klarte å grabbe penga? Det kan også være at det å leve i de øvre sosioøkonomiske sirkler gjør noe med deg – som hjelper deg til å ta ut mer av din potensielle IQ. Eller det kan være en blanding av de to.
Vi vet også at barn fra familier med lavere sosioøkonomisk status – og følgelig med (i gjennomsnitt) lavere IQ – utvikler høyere IQ hvis de adopteres av en familie med høyere status. Så, om det er genetikk involvert her – så er det også miljø!
Intelligens, altså evnen til å resonnere og løse problemer, kan, om ikke perfekt, måles gjennom IQ-tester, og ved å se på ulike proxies, som akademisk karriere, kunstneriske prestasjoner, finansielle og så videre. Alt dette – høy IQ og gode prestasjoner – forekommer litt oftere hos barn fra møblerte hjem, og vi kan dermed anta at folk med romslig økonomi i gjennomsnitt gjør noe riktig for ungene sine. Men hva?
En ting er selvsagt at barn i de øvre sosioøkonomiske lag blir født med sølvskje i munnen. De har et solid sosialt kontaktnett allerede i barnehagen, og de lever i en vinnerkultur. De vet at det går, bare de forsøker – for de har sett pappa få det til. Det er verre å bli professor eller kunstner – dersom du er den første i din slekt – ever – til å gå videregående, studere, skrive en bok - whatever. Dette vet idrettsfolk. Håndballgutta kom til semi i EM i fjor, i VM i år – og går på videre med stor selvtillit.
Men hva så med selve intelligensen? Vi kan skille mellom flere former.
Det er for eksempel forskjell på det å løse nye, ukjente problemer, og det å lagre store mengder data og erfaring i hjernen. Vi ser på begge deler som tegn på høy intelligens. Den første typen, ofte kalt flytende intelligens, drar i relativt liten grad veksler på erfaringer du har tilegnet deg tidligere i livet. Du må analysere et problem, og lage en regel, der og da, som hjelper deg med å løse det. Slike prosesser stiller krav til «arbeidsminnet» – altså informasjonen du må ha present i hjernen for å løse problemet, og som det koster å holde der – det stiller krav til «oppmerksomhetskontroll» – altså at du konsentrere seg om problemet, og at du deretter skifter til neste utfordring når det kreves. I tillegg kreves evnen til å ikke la seg forstyrre av irrelevante, utenforliggende hendelser.
Den andre typen intelligens blir ofte kalt «krystallisert». Vi snakker nå om oppsamlet informasjon, vokabular, analyser av likheter og ulikheter, forståelse av matematikk, grammatikk og liknende – som du kan trekke på i samtaler, problemløsning og så videre.
Begge former for intelligens er, som jeg har skrevet i tidligere kommentarer, å anse som muskler. De kan trenes opp, og må deretter holdes ved like.
Hva kan foreldre gjøre?
Jeg har mange gode minner etter mine foreldre. Noen av de aller beste, er samtalene og diskusjonene. Vi satt i bilen, rundt middagsbordet, foran TV-en – og diskuterte alt mellom himmel og jord. Utenomjordisk liv, romerrikets fall, uhyret i Loch Ness. Dette, sammen med tilgang til Grimbergs verdenshistorie og et leksikon, skapte en nysgjerrighet – som kanskje ville vært der uansett?
Det er vanskelig å vite – men mange av rådene for å fremme intelligens likner mistenkelig på råd om å oppføre seg helt vanlig – på en måte som faller oss intuitivt riktig og naturlig. Herav kan du gjøre deg noen evolusjonsbiologiske spekulasjoner. Uansett – her kommer de rådene:
Det generelle
Det er viktig å lære barna at deres intelligens er under deres egen kontroll. Alle har et register å spille på – og det dette handler om, er å få ut så mye av barnet potensiale som mulig. Hvis et barn ikke får til matematikk, for eksempel, ikke si at «Du har nok ikke talent for dette». Si heller at «Du er ikke helt på topp ennå – men du blir det snart». Alt kan læres. Av alle. Innen visse grenser.
Det er antagelig ikke lurt å berømme ungene for at de er smarte. Berøm dem heller for at de jobber godt – for dette er noe de selv kan kontrollere. Skryter du bare av at de er smarte, vil de fortsette å forsøke å fremstå som smarte – fortsette å løse de samme problemene de allerede vet at de behersker (og som gir dem skryt). Hvis du i stedet skryter av at ungen jobber bra – fortsetter hun å jobbe bra.
Det åpenbare
Snakk med barnet ditt, ikke bare til det. Og når dere snakker, bruk ordentlige ord, ikke babyspråk. Bruk mange av de samme ordene du ville ha brukt i samtale med en voksen. Og, minst like viktig: Dra barna med i de voksnes samtale (der det passer seg …).
Og: Ikke kjeft, ikke la henne føle at hun er liten og dum. I stedet for å påpeke at hun har gjort feil – for deretter å rette det opp (SÅNN skal det gjøres!) – veiled henne, still spørsmål. Er det andre måter å gjøre dette på? Den slags.
Gjennom den typen oppmuntring, kan du påvirke barnet til å bli nysgjerrig, til å utforske verden rundt seg. Still spørsmål som utfordrer denne nysgjerrigheten. Men sørg for at du selv har kunnskap i bakhånd.
Les for barnet. Så mye du orker.
Unngå stress. Stress reduserer læreevnen og evnen til problemløsing, rett og slett fordi stress kan ødelegge forbindelsene mellom hjernens limbiske system (det noen kaller reptilhjernen – den eldste delen av hjernen, den som utfører helt basiske og livsnødvendige oppgaver, som åndedrett, blodtrykk, aggresjon, instinkter) og prefrontal cortex, altså der vi gjør våre bevisste tanker. Ekstremt stress reduserer evnen til å huske.
Lær barnet å systematisere, særlig objekter og hendelser, og lær det å sammenlikne ting i ulike kategorier. Altså å analysere og evaluere. Hva er likheten mellom de to? Hva er ulikheten? Hvilke gjenstander hører til hvor? Den slags enkel hjernegym.
Prøv å koble barna dine opp mot intellektuelt stimulerende venner.
Alt dette er handlinger som vi vet virker - verifisert gjennom grundig forskning – og tusenvis av år med helt normal barneoppdragelse.
Dette er også den typen ting folk fra høyere sosioøkonomisk klasse har en statistisk tendens til å gjøre, i litt større grad enn folk fra lavere sosioøkonomiske kår. Og de er alle, som sagt, korrelert med barnets intelligens.
Men sammenhengen er ikke noe mer enn en korrelasjon. Vi vet ikke helt sikkert om handlinger som dette øker barnets intelligens – eller om dette er ting kloke folk gjerne gjør med barna – som ville blitt kloke, uansett – fordi de har så gode gener. På den annen side – det kan da umulig skade?
Og på den tredje side – vi vet som sagt tidligere at barn fra lavere sosioøkonomisk klasse som adopteres av foreldre i høyere sosioøkonomisk klasse, får hevet sin IQ.
Det litt tvilsomme
Spaltene renner over av gode og dårlige råd. Ikke alle er like rett fram som de framstilles.
Å gi barnet tilgang til pc eller nettbrett kan for eksempel gjøre henne klok – men kan like gjerne gjøre henne passiv. Det kommer an på hvordan verktøyet brukes. Hvis du lar henne bli sittende der aleine i timevis, uten veiledning, skaper du sannsynligvis en passiv unge.
Det finnes ingen bevis for at barnet blir klokere av å høre på Mozart (verken i magen eller andre steder).
Det finnes imidlertid indikasjoner på at generell stimulering av små barn fører til økt vekst av neuroner, og påfølgende økt evne til å løse problemer. Problemet er at dataene stammer fra dyreforsøk, som vi ikke med ett hundre prosent sikkerhet vet om vi kan overfør til oss mennesker, og at forsøkene ofte undersøker ekstreme situasjoner, der et dyr enten stimuleres – eller tilbringer sine dager totalt uten stimulans. Vi vet som sagt ikke om dette kan overføres til mennesker, men de færreste barn er totalt ustimulert.
Det finnes imidlertid forsøk som viser at sterkt understimulerte barn blir klokere av stimulans. Det finnes imidlertid ikke bevis for at uvanlig overstimulering av ellers normale barn har noe for seg.
En del andre ting som antagelig virker
Forskning tyder på at unger født av mødre som trente under svangerskapet har ni poeng høyere IQ i femårsalderen. Forskerne sammenliknet mødre som bedrev nokså intens trening, med en kontrollgruppe av kvinner som kun foretok en rolig spasertur daglig.
Trening er forøvrig stort sett godt for alle – også gamle. En halv times trening eller mer per dag gir cirka åtte poeng høyere IQ. Det beste er å trene både styrke og kondisjon. Trening reduserer risikoen for Alzheimer i 70-årsalderen med en tredel.
Amming gir en gjennomsnittlig økning i IQ på seks poeng de første ni månedene. Forskerne klarer ikke å påvise noen gevinst for amming etter dette.
Lek er viktig for å utvikle barnets intelligens. Noen undersøkelser tyder på at frilek med andre barn ute i naturen er spesielt bra.
I tillegg er det all grunn til å lære opp sine barn til selvkontroll. Mange kjenner sikkert forsøkene der man har gitt barn muligheten til å velge mellom å få en godbit nå – eller to om en time? De som velger å vente en time, har utvist høyere IQ senere i livet.
Men nok en gang står vi overfor et spørsmål om høna og egget. Er det de klokeste barna som velger en større gave litt inn i fremtiden – eller blir de klokere av å tenke på den måten?
Og det sleipe
Få barn med en som er minst like klok som deg selv.
