Her er studentene i gang med en øvelse på Simulerings- og ferdighetsenheten på bachelorprogrammet i prehospitalt arbeid – paramedic ved Høgskolen i Oslo og Akershus. (Foto: Benjamin A. Ward/ HiOA)
Få langvarige plager blant redningsarbeidere etter 22. juli
Politi, helsepersonell og brannmannskap var godt trent på akutt- og katastrofesituasjoner. Derfor ble så få profesjonelle redningsarbeidere rammet av posttraumatisk stress etter terrorangrepet i 2011.
– Erfaring og trening kan spille en vesentlig rolle for hvordan en person takler en krisesituasjon, sier førsteamanuensis Laila Skogstad på Høgskolen i Oslo og Akershus.
Hun har nå gjennomført en spørreundersøkelse med 1790 personer som var på jobb da Norge ble rystet av terror 22. juli 2011.
I undersøkelsen deltok helsepersonell, politi og brann- og redningspersonell, samt personer fra frivillige organisasjoner som Norske Redningshunder og Norsk Folkehjelp. I tillegg deltok folk fra Sivilforsvaret og Heimevernet, sammen med mennesker som tilfeldigvis var i nærheten av Utøya.
De svarte på spørsmål om erfaringer, opplevelser og reaksjoner fra innsatsarbeidet ti måneder etter terrorangrepene.
Skogstad spurte om hvordan det var å være vitner til hendelsen og hvilke trusler de hadde opplevd. De ble også spurt om stressreaksjoner, sykefravær og helseproblemer i etterkant og hvordan de opplevde egen innsats og den anerkjennelsen de fikk.
De ble også spurt om mestringsfølelsen de satt igjen med og hvor tilfreds de var med jobben de hadde gjort.
Skogstad forteller at det profesjonelle innsatspersonellet som helsepersonell, politi og brannmannskap i hovedsak var trent og hadde erfaring.
Personell fra brann- og redningsetaten hadde opplevd flere trusler i form av fare for skyting eller eksplosjon og fare for selv å bli skadd, sammenliknet med de andre profesjonelle gruppene.
De hadde også vært vitne til flere alvorlig skadde og døde, samt fortvilte mennesker.
I studien kom det fram at det profesjonelle innsatspersonellet var godt forberedt. Rundt 70 prosent svarte ja på at de tidligere hadde deltatt i en katastrofeøvelse, og at de hadde trent på liknende arbeidsoppgaver.
Undersøkelsen viste også at 30 prosent av brannmennene hadde vært med på en hendelse hvor mer enn fem personer hadde omkommet.
I undersøkelsen så Skogstad også på rolleklarhet, det vil si i hvilken grad innsatspersonellet visste hvilke arbeidsoppgaver de hadde og at de var trygge på hva de skulle gjøre.
Tall viste at brann- og redningspersonell i høyere grad enn de andre profesjonelle, jobbet med arbeidsoppgaver de kjente godt.
Annonse
På den andre siden rapporterte politiet at de hadde mindre ressurser tilgjengelig. På en skala fra 1 til 5 svarte politifolk gjennomsnittlig 2,8 i når det gjaldt tilgjengelige ressurser. Helsearbeidere svarte 4,1 på det samme spørsmålet.
– Dette stemmer overens med bildet som kom fram i media og etter de ulike rapportene. I helsevesenet var det det aldri underskudd på ressurser, sier hun.
Undersøkelsene til Skogstad viser at de frivillige som tilfeldigvis befant seg ved Utøya, hadde hatt flere vitneopplevelser og opplevd flere trusler, og at en høyere andel synes dette var svært belastende.
De hadde også flere posttraumatiske stressymptomer.
Symptomene kan være å gjenoppleve hendelsen gjennom drømmer, mareritt og tanker, og aktivt unngå tanker og steder som minner om det som skjedde. Personer med stressymptomer kan også være mer skvetne og få oftere hjertebank.
Dersom disse symptomene varer over én måned og livet ellers blir påvirket, snakker vi om posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
Forekomsten av mulig PTSD var 0,3 prosent hos de profesjonelle og 15 prosent av de tilfeldige frivillige ti måneder etter terrorangrepene. Skogstad legger til at hun forventet at de tilfeldig frivillige opplevde mest stress.
– De frivillige, for eksempel på campingplassen ved Utøya, ble kastet ut i redningsarbeidet. De fleste var hverken forberedt eller trent på oppgavene de måtte takle.
– Innsatspersonellet er godt trent, og de jobber i en organisasjon hvor mange deltok i redningsarbeidet. Dette kan forklare hvorfor få ble rammet av posttraumatisk stress, mener hun.
Totalt oppga nesten ti prosent å ha vært kortvarig sykmeldt etter innsatsen. Lavest var tallet blant politi (2,4 prosent) og høyest blant de tilfeldig frivillige og helsepersonell (rundt14 prosent).
Annonse
Høgskolelektor Carl Robert Christiansen ved HiOA. (Foto: Benjamin A. Ward/ HiOA)
Skogstad jobber nå som førsteamanuensis ved HiOA på bachelorutdanningen i prehospitalt arbeid. Første kull i denne utdanningen startet i 2014.
Fremtidens ambulansepersonell – paramedics, trener hver uke på akutte situasjoner ved simulerings- og ferdighetsenheten. Her får studentene trene på alt fra brannskader via luftveisproblemer til hjertestans på barn.
I undervisningen brukes datastyrte dukker som for eksempel kan gråte, bli klamme og hvor blodtrykket plutselig kan falle. De er også med på katastrofeøvelser og andre simuleringer i samarbeid med ambulansetjenesten i Oslo og Akershus.
Høgskolelektor og paramedic Carl Robert Christiansen påpeker at det er viktig å forberede studentene best mulig på situasjoner de skal møte.
– Utrente studenter står og skjelver når de skal trekke opp medisiner. Da er det fint at de har fått øve på dette på høgskolen og før de skal ut til pasientene.
– Simulering handler om å skape situasjoner som er virkelighetsnære, og at studentene får øve helt til de ikke gjør feil.
