Hjemmetjenesten er blitt en stadig viktigere del av helsevesenet for eldre i de europeiske landene. Likevel er det gjort lite forskning på forholdet mellom pleierne og de eldre, og hvordan de kommuniserer med hverandre. 

Forskere vet foreløpig lite om hva som bekymrer de eldre og hvordan de klarer å uttrykke dette i møtet med helsepersonell i hjemmetjenesten.

Stipendiat Linda Hafskjold ved Høgskolen i Sørøst-Norge ville gjøre noe med saken. Som en del av sin doktorgradsavhandling utstyrte hun ansatte i hjemmesykepleien med lydopptakere.

Fra 196 lydopptak fra møter mellom pleiere og eldre brukere av hjemmesykepleien, ble 38 møter valgt ut og analysert, med samtykke fra brukerne. Forskeren avdekket over 200 ulike stikkord som antydet en underliggende bekymring i samtalene fra disse 38 besøkene.

Resultatene er lagt fram i en forskningsartikkel som er publisert i tidsskriftet Pasient Education & Counseling.

De eldre bør bli bedre kjent med pleierne

– Uro, bekymringer og misnøye kan komme til uttrykk gjennom et vell av følelser: ensomhet, sorg, skam, frykt eller aggresjon. Disse følelsene gjør bekymringen høyst relevant for den enkelte, men også personlig, sier Hafskjold.

– Bekymringene som disse følelsene er uttrykk for, må møtes på den enkeltes premisser.

Hun foreslår at helsetjenesten blir organisert slik at brukerne får mer tid til å bli kjent med pleierne. Da vil pleierne ha bedre forutsetninger for å hjelpe den enkelte.

– På denne måten vil pleierne ha mer å spille på, for eksempel hvis den eldre uttrykker bekymring knyttet til sine relasjoner. Pleieren vil da vite hvem disse personene er, kjenne historikken i forholdet deres og derfor ha større sjanse til å plukke opp årsaken til endringer i sinnstilstanden hos den eldre, sier Hafskjold.

Dårlig tid gir overfladisk behandling

Den store utfordringen for hjemmesykepleieren er, ifølge Hafskjold, dårlig tid:

– Hjemmesykepleien leverer i utgangspunktet en tidsavgrenset omsorg som i mange tilfeller bare gir mulighet for en overfladisk tilnærming til de bekymringer den eldre måtte sitte med, sier hun.

I stedet for å tenke mest, fortest og billigst mulig, ønsker hun en helsetjeneste som tar utgangspunkt i den enkelte og hvilke behov han eller hun har. Dermed kan pleierne prioritere i fellesskap med den det gjelder. 

For eksempel når en pleier finner ut at pasienten er redd for døden. Hjelpen kan være at de ringer til pårørende og involverer riktige personer, eller at de blir enige om å søke hjelp andre steder, for eksempel fastlegen.

– Dette vil sikkert mange si at allerede blir gjort i dag, men jeg tror at det i stor grad avhenger av den enkelte pleier og kan oppleves som noe som kommer på toppen av alle andre plikter istedenfor en anerkjent del av jobben de skal gjøre, sier Hafskjold.

– En slik organisering, der helsepersonellet i større grad kan få bruke sitt faglige skjønn i vurdering av hvordan tiden skal brukes i møte med behov hos den enkelte, kan gi mer målrettet helsehjelp i situasjonen slik den er der og da.

Hun mener at dette ikke vil føre til flere utgifter fordi man slipper å være avhengig av byråkratiske prosesser. Hjelpen blir mer effektiv.

Når og hvordan blir helsen bedre

Hafskjold mener at kvaliteten på helsetjenesten ikke kan måles i utviklingen av sykdom og funksjonssvikt i den eldre befolkningen. For alle eldre vil på et tidspunkt oppleve sjukdom og redusert funksjon - slik er jo livet.

Hun tar derfor til orde for et mål som fanger opp når og hvordan helsen blir bedre, i stedet for hvor dårlig helsen er blitt eller hvor mye helsehjelp koster:

– Hvis du skal måle kvaliteten på helsetjenesten, og idealet er at eldre skal ha et godt liv og leve lenger hjemme, da må du måle alt det som helsetjenesten fremmer, sier Hafskjold.

Nå gleder hun seg til å analysere alle lydopptakene. Da skal hun undersøke hvordan pleierne, både sykepleiere og hjelpepleiere, møter pasientenes bekymringer. Hun håper også å kunne komme med anbefalinger om gode måter å møte bekymringene på.

Kommunikasjonstrening

Hafskjolds forskning inngår et samarbeidsprosjekt med forskningsinstitusjoner i Sverige og Nederland, der formålet er å bygge mer kunnskap om kommunikasjon med eldre.

Prosjektleder og professor Hilde Eide forteller at Hafskjolds funn utdyper en svensk studie. Der fant forskerne ut at pleierne ble utfordret av situasjoner der pasienten ikke ville følge det pleieren foreslo eller at pasienten uttrykte sine bekymringer uklart og vagt. Kommunikasjon rundt eksistensielle spørsmål var også vanskelig.

I Nederland har de et opplegg for å trene sykepleierne i å identifisere pasientenes bekymringer og svare på dem. Resultatene har vært gode, ifølge Eide.

Hun mener at Hafskjolds resultater kan tas direkte inn i kommunikasjonstrening for sykepleierstudenter som eksempler på hva de eldre er bekymret for og hvordan de uttrykker dette.

Referanse: 

Linda Hafskjold m.fl: Older persons’ worries expressed during home care visits:  Exploring the content of cues and concerns identifies by the Verona coding definitions of emotional sequences, Pasient Education & Counseling. 2016. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.pec.2016.07.015. Sammendrag.