I hvilken grad bidrar idretten til personlig utvikling for den enkelte og hvilken rolle spiller idretten i samfunnet? 

Wivi Andersen har brukt marginaliserte idrettsutøveres historier til å belyse hvilket potensiale idretten har for å skape anerkjennelse, både for enkeltpersoner og i samfunnet. Slik sett kan idretten være en arena for å diskutere etiske problemstillinger mer generelt. 

I sin analyse bruker forskeren tre sentrale former for anerkjennelse: kjærlighet, rettigheter og solidaritet, hentet fra den tyske filosofen Axel Honneths anerkjennelsesteori. Honneth mener at mennesket er et anerkjennelsessøkende vesen, og at forhold som hindrer oss i å oppnå anerkjennelse, også hindrer oss i å realisere oss selv. 

Boksing som personlig utvikling

Andersen har gjennom forskningen sin sett på både boksing, skihopp for kvinner og terrengsykling. 

I studien påpeker hun at boksing er godt egnet til å styrke utøveres egenkjærlighet og selvforståelse.

Mange spør seg om boksesporten er etiske akseptabel ettersom den kan fremstå som en ekstrem kroppslig krenkelse.

– Men det er nettopp den ekstreme siden ved idretten som tvinger frem personlige utvikling, sier Andersen.

Hun argumenterer ikke først og fremst for boksekampen, men for boksing i form av sparring som forutsetter gjensidig tillit og vilje til samspill. Utøvelse krever mot, tro på egne evner og kunnskap om egen kropp og smertegrense.

For å drive med boksing, og idrett generelt, må utøveren ifølge Andersen ta vare på egen helse og vite hvor grensen går, både fysisk og mentalt. Under rette betingelser kan dette gi dyp kjennskap til seg selv og en form for egenkjærlighet.

Andersen konkluderer med at boksing, og da først og fremst sparringen, kan ha etisk verdi.

Kvinner i hoppsporten

Problematikken rundt kvinners deltakelse i skihopp er et godt eksempel på rettighetsspørsmål i idretten, ifølge Andersen.

– Retten til å delta, eller snarere manglende rett til å delta, virker direkte inn på berørte individer eller gruppers opplevelse av respekt og anerkjennelse, mener hun.

For kvinnelige skihoppere var det av stor betydning for identitet og selvfølelse at samfunnet anerkjente ferdighetene deres og aksepterte at de var i stand til å gjennomføre øvelsen. At en utøver ble nektet å delta simpelthen fordi hun var kvinne, opplevdes krenkende for kvinnelige utøvere spesielt – men også for kvinner generelt.

Dette førte til en lang kamp fra kvinnelige skihoppere for retten til å delta, en kamp som lyktes til slutt.

Vektklasser i stedet for kjønn?

I noen tilfeller er det ikke nok med rettigheter alene. Dette ble tydelig i historien om den kanadiske terrengsyklisten Michelle Dumaresq.

Etter å ha gjennomgått kjønnsskifte fra mann til kvinne konkurrerte Dumaresq lovlig som kvinne i utfor terrengsykling. Blant konkurrentene var det flere som mente at Dumaresq hadde en urettferdig fysisk fordel. At Dumaresq fortsatte å konkurrere til tross for at hun ikke opplevde aksept i utøvermiljøet, kan tolkes som en kamp for solidaritet.

Dumaresqs historie reiser noen etiske dilemmaer som idretten i økende grad vil måtte ta stilling til. Hvordan sikre at utøvere ikke marginaliseres i en idrett de har rett til å delta i? En forutsetning for at utøvere skal  inkluderes, synes å være at konkurransen oppfattes som rettferdig og at den utøves på like vilkår.

Andersen spør om kjønnsklasser i noen idretter bør erstattes av andre klassifiseringer for å være inkluderende og samtidig sikre konkurranse på like vilkår? Bør for eksempel utfor terrengsykling avvikle kjønnsklassifisering og heller klassifisere i vektklasser?

Demokratisk idrettsbevegelse

Anerkjennelse handler ifølge Andersen i stor grad om å se og bli sett. Det er viktig å gi folk mulighet til å delta. 

Hun mener at idretten har et stort potensiael som arena for personlig utvikling og anerkjennelse ved at utøverne kan oppleve å ha rettigheter, omfattes av solidaritet og, på sitt beste, også en form for kjærlighet.

Her ligger også grunnlaget for idrettens samfunnsmessige betydning, mener Andersen.

– Idretten kan ha etisk verdi. En demokratisk idrettsbevegelse er viktig for å kunne fange opp og diskutere kamper for anerkjennelse og for å skape endring der det trengs, sier hun.

Referanse: 

Wivi Andersen. Recognition in Sport: Love, Rights and Solidarity, doktorgradsavhandling, Norges Idrettshøgskole, september 2016.