Amazonas er et av de mest artsrike stedene på kloden, og hjem for utallige fuglearter. Deriblant et stort antall fugler som i tørketiden hekker på strendene av de mange elvene i Amazonasbassenget.

Men det er gjort lite forskning på hvor disse fuglene drar når vannstanden øker i regntiden og strendene blir borte. Det er få som har hatt tro på at fuglene trekker over de enorme Andesfjellene.

­– Det har aldri vært dokumentert at fugler som hekker i Amazonas trekker over Andesfjellene til Stillehavskysten på andre siden, sier en av forskerne bak en ny studie, førsteamanuensis Torbjørn Haugaasen ved NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

I studien har forskerne sett på trekkmønstrene til amerikasaksenebb (Rynchops niger cinerascens). Fuglene ble merket med satellittsendere i Manu nasjonalpark i Peru, som er kjent for sitt høye biologiske mangfold. Der hekker de på strendene langs Manu-elven.

Forskerne ville finne ut hvor fuglene gjør av seg når de forsvinner fra området i regntiden, etter at hekkeperioden er ferdig og strendene blir oversvømt.

5000 meters høyde

Andesfjellene er verdens lengste fjellkjede. Med en gjennomsnittshøyde på cirka 4000 meter utgjør den en formidabel barriere.

– Andesfjellene har tradisjonelt blitt ansett for å være umulig å krysse for trekkfugler fra Amazonas, sier Haugaasen.

– Dersom saksenebbene skal over fjellene fra Manu, må de opp på nesten 5000 meters høyde for å komme over.

– Rødnebbterne er kjent for å krysse Andesfjellene lenger sør, men der ligger fjellkjeden på rundt 1500–2000 meter over havet.

Forskerne merket åtte amerikasaksenebb med satellittsendere.  

– Vi dokumenterte at fuglene pendlet avstander på flere hundre kilometer, for eksempel til områder i Brasil og Bolivia og tilbake til Manu, selv under hekkeperioden.

– Vi mistet kontakten med noen fugler relativt raskt, men tre fugler gav oss data over en god periode. To av disse krysset Andesfjellene og endte opp ved Stillehavskysten. Bare det i seg selv er fantastisk at vi har klart å dokumentere, sier Haugaasen.

Enorme avstander

Dessverre mistet forskerne kontakten med den ene fuglen etter kryssingen, men de klarte å dokumentere hele trekket til én fugl.

– Denne vandret først fra Manu over til Lima på kysten av Peru, før den vendte nebbet sørover og endte opp ved Concepción i Chile. Der holdt den til en periode, før den returnerte opp langs kysten, krysset Andesfjellene på nytt og endte opp på den samme stranden i Manu – en rundtur på omkring 9 500 kilometer. Dette er lenger enn avstanden fra Oslo til Tokyo, sier Haugaasen.

På kryss og tvers av kontinentet

Én av de tre fuglene viste seg å være spesielt interessant. Hun trakk i fullstendig motsatt retning: fra Manu, gjennom Bolivia og ned til grensa mellom Paraguay og Brasil før forskerne mistet kontakten med henne.

– Dersom hun hadde fortsatt videre nedover elvesystemene, hadde hun endt opp på kysten av Atlanterhavet, sier Haugaasen.

– Vi behøver flere studier for å få det bekreftet, men våre resultater indikerer at fugler fra en og samme populasjon i Manu har minst to helt forskjellige trekkmønstre – både tvers over Andesfjellene, og tvers over det søramerikanske kontinentet.

– Dette antyder at de forskjellige fuglepopulasjonene i Sør-Amerika ikke er separate enheter, men en del av et sammenhengende nettverk.

Oppfølging?

Forskerne har bare så vidt begynt å forske på dette temaet. De ønsker nå å utvide studiet videre østover for å finne ut hva trekkmønstrene er på denne arten på tvers av hele Amazonas. Ideelt sett vil de også ha med nye arter i undersøkelsene.

– Når vi nå først har dokumentert at amerikasaksenebb er i stand til å trekke over Andesfjellene, er det ikke usannsynlig at vi vil finne samme strategi også hos andre fuglearter.

– Dessverre er disse satellittsenderne veldig kostbare, så det kan ta tid å få til om vi ikke finner en mer kostnadseffektiv metode.

Referanse:

L. C. Davenport, K. S. Goodenough, T. Haugaasen: Birds of Two Oceans? Trans-Andean and Divergent Migration of Black Skimmers (Rynchops niger cinerascens) from the Peruvian Amazon. PLOS ONE, 13. januar 2016.