Det er store problemer med resistens mot pyretroider hos rapsglansbille i oljevekster. Overvåking av resistens har pågått siden 2007. Bildet viser skaden som oppstår når det er mye biller. (Foto: Erling Fløistad)
Ugras blir mer motstandsdyktige mot sprøytemidler
Ugras blant korn, grønnsaker og bær blir stadig mer resistente mot plantevernmidler. Det bekymrer forskerne.
Resistens betyr å stå imot. Hos mennesker og dyr kan det være bakterier som utvikler resistens mot antibiotika. I planteverdenen er utfordringen at sopper, skadedyr og ugras blir motstandsdyktige mot kjemiske plantevernmidler.
Det fører til at bonden får mindre og dårligere avlinger.
– Dette krever at dyrkerne setter i gang tiltak som hindrer at resistensen utvikler seg videre, og aller helst at de klarer å forebygge at resistens oppstår, sier seniorforsker Nina Svae Johansen i NIBIO Plantehelse.
Hun mener nøkkelen først og fremst er å bruke ikke-kjemiske metoder for å forebygge og bekjempe angrep av planteskadegjørere så mye som mulig.
– Vi må bruke kjemiske midler så lite som mulig, og på måte som ikke trigger resistensutvikling, sier Johansen.
Plantevernmiddelresistens
Resistens mot et plantevernmiddel har oppstått når en populasjon av skadegjørere er blitt motstandsdyktige mot et plantevernmiddel som normalt skulle hatt god virkning.
Plantevernmiddelresistens er en arvelig endring hos enkeltindivider i en populasjon av skadegjørere i evnen til å overleve en behandling med et plantevernmiddel som normalt skal ha god virkning når retningslinjene på etiketten er fulgt og behandlingsteknikken har vært optimal.
Siden resistens er arvelig, vil resistensgenene overføres fra en generasjon til den neste.
Hver gang det sprøytes med det samme midlet eller andre midler som har samme biokjemiske virkemåte vil de resistente individene overleve og formere seg, mens de mottakelige individene dør. Slik vil andelen av resistente skadegjørere i populasjonen gradvis øke, og til slutt vil plantevernmidlet miste virkningen.
Gråskimmel er den mest vanlige skadegjøreren i jordbær og flere andre planter. Da forskerne oppdaget at denne soppen var blitt resistent mot et eller flere av de mest effektive kjemiske preparatene mot soppfungicider, tok de det derfor svært alvorlig.
– Årsaken til resistens er som regel ensidig og langvarig av bruk preparat med samme biokjemiske virkemåte, sier Johansen.
Samtidig påpeker hun at plantedyrkerne ofte har få kjemiske midler å velge imellom. Og at det i mange tilfeller ikke finnes gode alternativer med biologisk bekjemping eller andre metoder.
– Produsentene kommer fort i en vond sirkel. Når en får dårligere virkning av kjemisk behandling, øker det behovet for gjentatt behandling. Hvis en da ikke har tilgang til et effektivt middel med en annen biokjemisk virkemåte, sier hun.
– Gjentatt behandling gir ikke bare økt fare for resistens, men også dårligere økonomi og økt risiko for rester i produkter, samt skade på helse og miljø.
Bioforsk Plantehelse har kartlagt resistens eller nedsatt følsomhet mot plantevernmidler hos 27 planteskadegjørere. I undersøkelsen som ble publisert i fjor, ble det i alt testet mot 22 godkjente plantevernmidler.
– Kartleggingene viser at flere viktige skadegjørere på korn, potet, oljevekster, grønnsaker, bær og veksthuskulturer har utviklet varierende grad av resistens, sier Johansen.
I korn er det nå påvist resistens mot de mest brukte ugrasmidlene, ALS-hemmere, hos seks vanlige ugrasarter.
Problemet er også her ensidig bruk av samme middelgruppe, i denne sammenhengen sulfonylureagruppa også kalt lavdosemidler. Hittil er det registrert resistens i populasjoner av vassarve, stivdylle, balderbrå, då, hønsegras og linbendel.
– For å unngå resistens er det viktig å tenke integrert plantevern, sier Nina Svae Johansen.
Altså å bruke så lite kjemiske midler som mulig, og at det er siste utvei når andre tiltak ikke virker. Skal bonden først bruke kjemiske midler bør det veksles mellom å bruke midler med ulik biokjemisk virkemåte.
– Det betyr at bonden ikke sprøyter ensidig med samme middel over tid, sier forsker Nina Svae Johansen.
Hvis det er mistanke om resistens mot et middel, bør bruken av dette midlet og andre midler med samme biokjemisk virkemåte opphøre inntil situasjonen er undersøkt, og det bør søkes råd om videre bekjempelse av den mulig resistente skadegjøreren.
Artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO - Les mer
