I de siste årene har snøkrabben kommet fra Barentshavet til Norskehavet. Arten sprer seg raskt, blant annet fordi hunnkrabben kan gyte to ganger på én befruktning.

Den lagrer rett og slett sædceller som kan befrukte egne egg året etter.

Ifølge prognoser fra Havforskningsinstituttet vil krabben spre seg enda mer inn i norsk sone og rundt Svalbard i årene som kommer.

– Fiske etter snøkrabbe er stort på verdensbasis, blant annet i Beringhavet utenfor Alaska, på østkysten av Canada og på russisk side i Okhotsk-havet i nordøst-Russland, forteller forsker og prosjektleder i Sintef, Lasse Rindahl.

Lønnsom art

I Canada skjøt snøkrabbefisket fart for relativt få år siden og er blitt en av de viktigste artene for kanadiske fiskere. Samlet har snøkrabba tjent inn over tre milliarder norske kroner i 2011.

Nå vil forskere gjøre krabbefisket til en suksess, også for Norge. Problemet er at snøkrabbene bor 300 nautiske mil, som er cirka 550 kilometer, fra land – og i røff sjø og is. Det krever gode fartøy og spesialtilpasset utstyr.

– På østsiden av Canada og USA lever krabben nært land. Det gjør at vi ikke bare kan bruke samme type fartøy og redskap, påpeker Rindahl.

– Russiske fiskere er også i en helt annet situasjon enn norske: De har god tilgang til arbeidskraft som er villig til å jobbe for lave lønninger og som har helt andre HMS-krav enn vi har her hjemme.

Bygde om selfangstskute

Rederiet Opilio AS er en av de få helnorske aktørene som har prøvd seg på det krevende fisket. En ombygget selfangstskute i stål ved navn Northeastern har vært på tokt i åpent hav i Barentshavet.

I fjor overgikk snøkrabbefangsten den totale fangsten av kongekrabbe i Norge. Det har gjort at rederiet ønsker å satse videre på arten.

Etter flere runder med ombygging og justeringer, blant annet for å kunne møte norske HMS-krav, er skuta nå på fiske i Barentshavet.

Vil halvere mannskapet

Selv om driften på Northeastern er forsvarlig og drivverdig, er det enda mye å gå på før det hele kan begynne å lønne seg økonomisk.

– I hovedsak må vi finne løsninger som gjør at tungt manuelt, og til dels farlig arbeid, kan gjøres maskinelt. Det vil også gjøre det mulig å halvere mannskapet, sier Rindahl. 

– Kort og godt skal vi utstyre en båt fra 60-tallet slik at den blir “state of the art” i 2016.

Det betyr at HMS-forholdene må bli bedre. I dag er fiske etter snøkrabbe en potensielt farlig jobb.

Prosjektet, som avsluttes neste år, skal fokusere på tre områder:

• Håndtering av fiskeredskap. Teinene som brukes er mange, og veier opp til 25 kilo stykket. Mellom 1000 og 1200 teiner settes og hales hver dag. Det gjør at det må brukes mye liner og tau, og dette arbeidet skjer med høy fart, noe som er risikofylt. Utstyret skal optimaliseres med tanke på ergonomi og HMS, da krabbefiske er tungt fysisk arbeid.
   
• Produksjon av krabben. Krabben må slaktes mer effektivt, og skal kokes, pakkes og fryses ned på skipet. Det betyr at man må utvikle roboter som har velutviklet maskinsyn og finmotoriske ferdigheter.
   
• Sørge for at fisket blir bærekraftig. Dette er et nytt fiskeri, og det er nødvendig med gode prognoser for uttak samt reguleringstiltak av bestanden. Utvikling av utstyr som består av nedbrytbare materialer, slik at teiner og utstyr som eventuelt går tapt, ikke driver fangst - såkalt ghost-fishing - og systemer for fangst-seleksjon, slik at man unngår å fiske krabber som er for små.

– Lykkes vi med dette, er vi ganske sikre på at dette blir en av Norges viktigste marine bunnarter innen fem år, sier Rindahl.