Alle som mener det norske velferdssystemet er komplisert kan trøste seg med at det er enda verre i andre europeiske land.

Det viser en ny gjennomgang gjort av forskerteam fra Norge, Sverige, Finland, Sveits, Polen, Frankrike, Spania og Italia.

– Norge skiller seg klart ut fra andre europeiske land. Vi har relativt sett en enkel stønadsstruktur, enkle administrative nivåer og en enkel arbeidsdeling mellom stat og kommune, sier Einar Øverbye.

Han er professor ved Høgskolen i Oslo (HiO) og en av de norske bidragsyterne til forskningsprosjektet.

En ordning

Norge har for eksempel en sosialhjelpsordning som gjelder for alle grupper. Frankrike har åtte.

Norge har også bare én arbeidsledighetstrygd og én sykelønnsordning for alle.

Andre europeiske land kan ha ulike ordninger for ulike yrkesgrupper, administrert av forskjellige offentlige instanser i samarbeid med fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner.

– NAV-reformen ville vært en umulighet i de fleste europeiske land, sier Øverbye.

– Det er altfor mange aktører som ville hatt et ord med i laget og blokkert en slik reform.

Preger også Norge

Men den norske offentlige velferdsstaten er i endring.

– Vi ser mer såkalt samstyring mellom stat og kommune, og mellom stat, kommune og frivillige organisasjoner, sier Øverbye.

Samstyring beskriver en virkelighet som de fleste land i Europa har hatt lenge, og som i økende grad også preger Norge.

Det handler blant annet om at aktører fra ulike nivå og sektorer samhandler.

Må snakke sammen

I Norge har kommunene mye beslutningsmyndighet og mye å beslutte over. Den norske velferdsstaten preges av at det, i tillegg til overføringer, tilbys en mengde tjenester.

– Staten er i praksis avhengig av kommunene for å få levert disse. I et slikt desentralisert system er aktørene nødt til å snakke sammen, sier HiO-professoren.

Staten kan ikke bare endre på ordninger, men må bli enige med samarbeidspartnerne, enten det er kommuner, frivillige organisasjoner eller andre private aktører.

Nå holdes det årlige møter mellom stat og kommuner representert gjennom KS, nettopp for å motvirke mistillit.

Færre ressurser

Den store utfordringen i årene fremover blir hvordan å komme frem til enighet når det blir færre ressurser å kjempe om.

Etter at finanskrisens herjinger har lagt seg, har de fleste europeiske land våknet opp til en ny økonomisk og politisk virkelighet.

Nå vakler grunnvollen under den europeiske velferdsstaten. Staten må kutte utgiftene i alle store EU-land.

Storbritannia har varslet dramatisk kutt i offentlige utgifter. Den store øksa er hentet frem i land som Frankrike, Spania, Italia, Irland og Hellas.

Eldrebølgen kommer

På toppen av det hele må landene forberede seg på en eldrebølge som vil gi økt behov for velferd. Den utviklingen rammer også oljerike Norge.

– De neste 40 årene i velferdsstaten blir en historie om stadig økende behov og begrensede ressurser. Det betyr tøffere prioriteringer, sier Øverbye.

– For hvordan skal man bli enige når det blir mindre ressurser å kjempe om? Én ting er samstyring når alt vokser, noe helt annet er det når ressursene blir mindre.

Gjensidig mistro

I dag er flere europeiske land preget av gjensidig mistro mellom ulike forvaltningsnivåer, og mellom private og offentlige aktører. Italia er et eksempel på dette.

Mistroen mellom stat og kommune er også til stede i Norge, noe den kontinuerlige debatten om øremerking av midler versus generelle rammetilskudd viser.

– Kommunene mener de blir tildelt stadig nye oppgaver, men uten å få nok ressurser til å gjennomføre dem. Hvis den type argumenter ikke møtes av staten, kan det fort låse seg, og da blir det vanskelig, sier Øverbye.

Staten kan også mistro kommunene, og påstå at kommunale myndigheter ikke prioriterer effektiv bruk av midlene, men skyver svake grupper foran seg for å få flere ressurser.

Lang tradisjon

Når Norge nå beveger seg mer i retning av en europeisk styringsmodell, tror Øverbye vi kan ha mye å lære av europeiske land som har lang tradisjon for å håndtere mer kompliserte velferdssystemer.

– Et eksempel er Sveits som har fått dette til, til tross for en rekke ordninger for ulike grupper og regioner, sier han.

– Det handler mye om respekt og tillit. Om å skape gjensidig forståelse og god vilje mellom de ulike nivåene, sier han.

Men Øverbye mener vi må ta vare på den norske enkeltheten.

– Vi bør skynde oss langsomt med å løse opp i velferdsordningene, sier han.