Analysene er gjennomført ved å vurdere ulike forutsetninger om behov for arbeidskraft i helse- og sosialsektoren innenfor to makroøkonomiske modellopplegg utviklet av Statistisk sentralbyrå.
For det første er behovene sammenholdt med forutsetningene i en makroøkonomisk framskriving til 2025 ved hjelp av modellen MODAG.
Deretter er behovene sammenholdt med langsiktige framskrivinger for norsk økonomi og analyser av velferdsstatens langsiktige finansieringsbehov fram mot 2050 ved hjelp av modellen MSG.
Følsomheten for andre sentrale økonomiske forutsetninger og noe avvik fra forutsetningene i Regjeringens Perspektivmelding fra tidligere i år, er analysert ved hjelp av skiftberegninger.
Blant annet har forskerne belyst muligheten for ulike politiske avveininger i framtiden når det gjelder standardforbedringer i offentlig tjenesteproduksjon motsvart av endringer i skattenivået.
En slik satsning kan imidlertid forsterke de problemene vi står overfor på lang sikt med å finansiere dagens velferdsordninger. Slike standardforbedringer kan det nemlig bli vanskelige å reversere.
Det er også nødvendig at en økende andel av ungdomskullene tar utdanning rettet mot helse og omsorg.
Dette viser en ny rapport fra Statistisk sentralbyrå .
Eldrebølgen kommer
Den sterke økningen i antall eldre de nærmeste tiårene innebærer en betydelig økning i behovene for helse- og omsorgstjenester. Forbedringer i helsetilstanden til de eldre kan dra utviklingen i motsatt retning.
- Spesielt etter 2020 vil det bli en klar økning i tallet på personer over 80 år. Dessuten vil vedvarende vekst i husholdningenes disponible realinntekter lede til ønsker om standardforbedringer som drar behovene ytterligere oppover, forteller Nils Martin Stølen, en av forskerne bak rapporten.
(Foto: Clipart.com)
I rapporten blir behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren vurdert i sammenheng med sysselsettingsbehov i andre offentlige sektorer. Forskerne har også sett på sammenhengen med veksten i arbeidsstyrken, handlingsrommet i finanspolitikken og følgene for privat sektor av økt offentlig ressursbruk.
I tillegg til konsekvensene av den demografiske utviklingen, belyser rapporten de realøkonomiske og statsfinansielle virkningene av å øke standarden på de offentlige helse- og omsorgstjenestene.
Med økt standard menes økt bruk av personell per klient. Forskerne har ikke sett på standardforbedringer som følge av nye og bedre hjelpemidler, nye måter å organisere virksomheten på eller nye behandlingsformer.
Stort behov for arbeidskraft
- Aldringen av befolkningen og ønske om standardforbedringer vil kreve en betydelig vekst i behovet for arbeidskraft innenfor helse- og omsorg i årene framover.
- Dette er uavhengig av om veksten skjer i privat eller offentlig sektor. Den økte ressursbruken må finansieres på en eller annen måte, sier SSB-forsker Erling Holmøy.
Dagens utdanningskapasitet tilsvarer at rundt 16 500 av et ungdomskull på om lag 60 000 personer tar fatt på en helse- eller sosialfaglig utdanning.
Denne utdanningskapasiteten er tilstrekkelig til å møte situasjonen fram mot 2030, der behovene øker fordi befolkningen blir eldre. Men den holder ikke i forhold til å øke standarden.
- For å oppnå økte standarder, må andelen av kullene som tar disse utdanningene etter hvert øke med mindre man kan oppnå arbeidsbesparende endringer i produksjonen, sier Stølen.
2 prosent standardvekst frem til 2017
Makroøkonomiske framskrivinger indikerer at det er rom for rundt 2 prosents standardvekst i den offentlig helse- og omsorgssektoren fram til 2017, dersom man ikke hevet standarden på andre offentlige tjenester.
- Den sterke økningen i offentlige utgifter i 2008 og 2009 som følge av tiltakspakkene har imidlertid i stor grad gått til andre formål. Med mindre tiltakene reverseres, har handlingsrommet for standardvekst i helse- og omsorgssektoren dermed blitt redusert, sier forsker Roger Bjørnstad.
Annonse
Finansieringsproblem etter 2020
Etter 2020 fører tiltakende aldring og svakere vekst i Statens pensjonsfond til at offentlige utgifter vokser raskere enn det offentliges inntektskilder. En slik utvikling vil hvert år kreve høyere skattesatser eller redusert standard dersom handlingsregelen skal følges.
Ved å holde igjen på bruken av petroleumsinntekter de nærmeste årene, kan det likevel være rom for en gjennomsnittlig standardvekst på rundt 0,5 prosent i året fram mot 2025-2030 uten høyere skattenivå enn det man har i dag.
- En økning i skattenivået benyttet til økt offentlig sysselsetting vil ha klare negative konsekvenser for produksjon og sysselsetting i privat næringsliv.
- Aldringen av befolkningen er imidlertid et realøkonomisk fenomen, og i forhold til den store omstillingen i retning økt produksjon av helse- og omsorgstjenester norsk økonomi står foran, betyr det antakelig lite om disse tjenestene er privat eller offentlig organisert, påpeker Holmøy.
