I lang tid har bønder i Østfold gjort de de er blitt bedt om: De har latt være å pløye jorda om høsten, de har laget buffersoner der jorda ikke blir pløyet langs vassdragene, de har laget dammer i småelver for at elveplanter skal ta opp forurensning.

Dette har de gjort for å forhindre miljøproblemer i Vansjø, en av de viktigste drikkevannskildene i Østfold.

Men problemene med næringsstofftilførsel til innsjøen har ikke stoppet opp. Særlig er det fosfor fra gjødsel som skaper trøbbel. Fosfor gir algevekst, og i det grønne vannet forringes økosystemene. I verste fall blir vannet giftig.

Anslagsvis 200 innsjøer i Norge har samme problem, og Vansjø har de siste årene vært et pilotprosjekt for norske myndigheter. Det er blitt brukt over en halv milliard kroner på tiltak.

Lenge har det imidlertid sett ut til at de store resultatene har uteblitt. Nå viser ny forskning at det ikke er tilfelle.

Nedbør og milde vintre

– Hadde ikke disse tiltakene blitt gjennomført, ville situasjonen i Vansjø i dag vært langt verre, sier Rolf David Vogt, leder for forskningsprosjektet Eutropia.

Vogt og kollegaene hans har funnet at det de siste årene har skjedd endringer som – uten tiltak – ville forverret situasjonen i innsjøen betraktelig.

Den ene endringen er at det har blitt mer nedbør og mildere vintre.

• Se også: Vil betale for renere vann

– Mer nedbør gjør at næringsstoffer i større grad vaskes ut av jorda, forklarer kjemikeren.

– Og fordi vintrene i snitt har vært to grader varmere enn tidligere, har vi fått flere smelteepisoder om vinteren. Dette har gjort at fosforet vaskes ut av vegetasjonen og bakken i flere omganger.

Men ifølge professoren er det mest interessante, det snedigste, et annet fenomen:

Mindre sur nedbør

Sur nedbør har vært, og er, et problem for livet i flere norske elver og vassdrag. Siden 1980 er den sure nedbøren i Norge blitt redusert med 70 prosent.

Avsetningen av sulfat – en av hovedkomponentene til sur nedbør – er redusert med 80 prosent.

Sulfat gjør at labilt aluminium vaskes fra bakken og ut i overflatevann. Aluminium er giftig for fisk. I dag er dette problemet omtrent borte.

Men et annet problem har oppstått, mener forskerne. For aluminiumet er ikke bare giftig. Det har også den egenskapen at det binder fosfor til seg. Bindingen blir sterk og den kan ikke spises. I stedet faller den ned til bunnen og blir liggende der.

Mindre sur nedbør betyr altså mindre sulfat, mindre sulfat betyr mindre aluminium i vannet, og da drar naturen heller ikke nytte av aluminiumets gode egenskaper. Fosforet forsvinner ikke.

Mer humus

En annen utvikling forskerne har sett, er at overflatevannet i innsjøen er gulere enn før. Den gule fargen skyldes humus, som også vaskes ut fra grunnen. I humus finnes det fosfor.

– Humus er den naturlige måten å transportere fosfor på. Også denne har økt ettersom den sure nedbøren er redusert, forklarer Vogt.

Den sure nedbøren har dermed forhindret både naturlige og unaturlige utslipp av fosfor til innsjøen.

Kunne vært forebygget

– Reduksjonen av sur nedbør er såklart en positiv ting. Men lærdommen vi kan trekke, er at vi må slutte å tenke kun på den ønskede effekten av tiltakene våre.

– Uansett hva vi gjør, har det positive og negative sideeffekter. Hadde vi på 1980-tallet visst hva sideeffektene til reduksjonen av sur nedbør ville være, kunne vi satt i verk forebyggende tiltak, sier Vogt.

Det finnes mange eksempler på at et tiltak som på den ene siden er godt, har negative sideeffekter. Biodrivstoff senker forbruket av olje, men går ut over matproduksjon i fattige land.

Sparepærer med kvikksølv sparer energi, men om de kastes i søpla etterpå kan resultatet blir kvikksølvforurensning.

– Når det gjelder miljø, er vi nødt til å se helhetlig på det vi driver med, mener Vogt.

Velger ikke bare det billigste

Samfunnsviterne i prosjektet har gjennomført mange intervjuer med bønder i området, og intervjuene har gjort det lettere å forstå hvorfor de naturvitenskaplige målingene er som de er.

Forskerne har også fått et bilde av hvordan bøndene tenker.

– For eksempel har vi forstått at bøndene ikke bare velger de billigste løsningene, slik økonomiske modeller gjerne antar.

– De fleste har heldigvis en økonomisk frihet som gjør at de kan la andre verdier styre over. De aller fleste bøndene har en stolthet i det de driver med, sier Vogt.

En utfordring for myndighetene framover er å bevare bøndene på laget. Mange er lei av gang på gang å gjøre tiltak som ikke ser ut til å ha den tiltenkte effekten. De nye forskningsresultatene kan hjelpe myndighetene i kommunikasjonen.

– Vi må nå klare og formidle til bøndene at det de har gjort, har hatt en kjempeeffekt. Det er på grunn av deres innsats at det i dag er mulig å bade i vannet.

– Nå må de fortsette å gjøre tiltak som det kanskje ikke er opplagt at vil gi stor uttelling, for tiltakene hjelper, avslutter Vogt.