Forskere i Norut har studert satellittbilder fra de siste 25 årene for å finne tidspunktet for når bjørka spretter, som markerer starten på vekstsesongen.

Satellittdataene analyseres sammen med temperaturmålinger og observasjoner av løvsprett som skoleelever over hele landet samler inn. Analysene viser at kyststrøkene er mer utsatt for klimaendringer enn innlandet.

- Hvis temperaturen blir gjennomsnittlig én grad varmere, gjør det at bjørka spretter opp til ti dager tidligere enn normalt langs kysten. På innlandet er det mer stabilt, der vil løvspretten komme bare fem dager tidligere, sier forsker Stein Rune Karlsen i Norut.

Større variasjon på kysten

Ser man på forskjellen mellom tidlig og sein løvsprett i samme tidsperiode, var det også stor forskjell på kyst og innland.

Langs kysten var det opp mot halvannen måneds forskjell på tidligste og seineste løvsprett, mens det på innlandet varierte med under en måned. Store deler av landet hadde periodens seneste løvsprett i 1985, og den tidligste i 1990.

Skulle temperaturen øke enda mer enn den har gjort de siste tiårene, kan det bety store forandringer i økosystemene. Forskerne som overvåker effektene av klimaendringene er ikke i tvil om tendensen.

Ekstremvår blir normalvår

- Når vi studerer effektene av de varmeste vårene som har vært, kan vi si noe om hvordan det blir i framtida. De varmeste april- og maimånedene vi har sett de siste 25 årene blir ikke uvanlige i framtida, tvert imot vil dette bli normalen, sier Karlsen.

- I kyststrøkene kan vi forvente løvsprett og start på bjørkepollensesongen allerede i mars, mens endringene i innlandet ikke blir så store.

Beregningene fram i tid gjøres på bakgrunn av klimascenarier utarbeidet av Meteorologisk institutt. Observasjonene med satellittdata er del av prosjektet PhenoClim som følger klimaendringer og konsekvenser av dem. Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråds program NORKLIMA.

Les mer

Forskningsprosjektet PhenoClim

Forskningsrådets klimaprogram NORKLIMA

Nettverk for miljølære: Vårsjekken

Planter som levende klimastasjoner