- Karakterene i serien kjenner absolutt på følelsen skam, som når Eva i første sesong sliter med å få venner, og når Isak i sesong 3 prøver å akseptere sin egen legning, skriver Helga Fjærvoll. (Foto: NRK)
Derfor ser du ingen voksne i «Skam»
Dramaserien «Skam» bruker et av de eldste triksene i boken og utelater foreldre og andre voksne. I stedet spiller selve serien rollen som den voksne som gir ungdommene råd og viser hva som er greit.
Fraværet av voksne i NRK P3-serien «Skam» innebærer at de unge har alle rollene. De har i praksis ingen voksenpersoner som ser dem eller tar vare på dem. Handlingen foregår i en verden der voksne i beste fall er fjerne figurer som så vidt nevnes og bare delvis skimtes i enkeltscener.
I «O helga natt»-episoden ser vi for eksempel bare ryggene til foreldrene til Isak.
– Rett nok møter vi den karrierefokuserte og fraværende moren til Eva et par ganger i første sesong. Hun er den eneste voksne, utenom helsesøsteren, vi ser ansiktet på. Men Eva, som var sesongens hovedperson, bor for det meste i et tomt hus, påpeker litteraturforsker og førstelektor Brita Strand Rangnes ved Universitetet i Stavanger.
Hun har ikke forsket på selve serien, men som litteraturforsker synes Rangnes det er flere sider ved «Skam» som er interessante.
Noora og William
Brita Strand Rangnes er førstelektor ved Universitetet i Stavanger. (Foto: Elisabeth Tønnessen)
I sesong to er Noora og William hovedpersonene. De lever også uten foreldre. William er forlatt av faren og moren har forsvunnet inn i sin egen verden. Han har i praksis vært overlatt til au-pairer og en psykisk skadet bror.
Noora er enebarn med psykolog- og sexolog-foreldre som bare er opptatt av hverandre. Etter et opphold i Madrid på egen hånd bor Noora nå i kollektiv med eldre ungdommer. Hun har dermed på et vis brutt med foreldrene.
– Men dette er jo en verden som er fjernt fra hverdagen til de fleste av dagens ungdommer, innvender Rangnes og viser til ungdata.no som har tall for ulike ungdomsrelaterte tema fra hele landet.
– Tallene viser at ungdom aldri før har vært så nær foreldrene eller stolt så mye på dem, sier forskeren.
Serien er lagt til en skole på vestkanten i Oslo. Det er kanskje noe av grunnen til fokuset på selvopptatte og selvrealiserende foreldre som overlater barna til seg selv og hjemme alene-fester mens de selv velger storbyweekender og spaopphold.
– Det er likevel påfallende at ungdommene ikke har stabile forhold til voksne i det hele tatt, og at en serie sentrert rundt livet på en videregående skole ikke skildrer en eneste lærer inngående, sier Rangnes. Hun mener den geografiske plasseringen blir underordnet siden temaene som behandles, er allmenne.
I praksis finnes det bare én generasjon i «Skam». Det gjør at alle karakterene står på samme nivå, og ingen har en autoritetsrolle i forhold til de andre.
I stedet handler serien om mennesker som forsøker å forstå og finne ut av mellommenneskelige forhold.
Annonse
Når det bare finnes én generasjon, er karakterene også nødt til å løse alle praktiske og følelsesmessige problemer på egen hånd. De som er involvert i situasjonen, må selv ordne opp, og problemene er helt allmennmenneskelige, ikke ungdoms-problemer.
Ungdommene i serien løser problemene sine på veldig voksent vis.
En scene som vakte stort engasjement da den ble lagt ut, og som tydelig viser seriens oppdrager-rolle, er scenen der en nervøs Isak forteller bestekameraten Jonas at han er forelsket i en gutt. Men Jonas reagerer ikke i det hele tatt. Han er bare opptatt av kameraten og at han er forelsket, ikke at han er forelsket i en gutt.
– Denne reaksjonen er som tatt rett ut av læreboken og helt riktig i et voksenperspektiv. Men siden det er en ung gutt som reagerer på denne måten i serien, går reaksjonen hjem hos ungdommen på en helt annen måte enn hvis den hadde kommet fra en voksen, sier Rangnes.
Fraværet av voksne har vært avgjørende for populariteten til serien, mener Rangnes. Det gjør nemlig at serien appellerer til seere i alle aldre.
– «Skam» har sterk appell langt utenfor målgruppen, mye mer enn for eksempel serien «Unge lovende». Årsaken er fraværet av voksne, tror forskeren.
Med fraværet av voksne har serieskaperne gjort serien aldersløs.
– Hadde det vært voksne med i serien, hadde jo vi voksne måttet identifisert oss med dem. Nå kan vi fritt enten kjenne igjen oss selv eller ta avstand fra ungdommene i serien og se dem i lys av oss selv på ulike stadier i livet, sier Rangnes.
Den, og de, foreldreløse er et av de eldste fortellergrepene i litteraturen. Grepet brukes vanligvis når utviklingen fra barn til voksen skal skildres. Litteratur der fokuset er på hovedpersonens søken etter egen identitet og stemme.
Det tar karakteren vekk fra den bagasjen familien er. Karakteren kan dermed utvikles helt fritt.
Eksempler på slike utviklingsfortellinger er Askepott-fortellingene, Dickens’ romaner, Charlotte Brontës Jane Eyre, Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe eller vår egen tids Harry Potter.
Grepet frigjør karakteren fra tid, alder og identifisering. Alle står fritt til å identifisere seg med karakterene og legge det en selv vil i dem.
– De foreldreløse er litterært de greieste å jobbe med. Ved å fjerne den faktiske voksengenerasjonen kan leseren, og i dette tilfellet seeren, fristilles. Fraværet av foreldre, lærere og andre voksne, med små unntak, som den klønete skolelegen og en liten opptreden av Nooras norsklærer, gjør at de eneste menneskene vi forholder oss til i «Skam», enten vi er 14 eller 50, er ungdommene, sier litteraturforskeren.
– Den foreldreløse blir oss alle, uavhengig av alder og rolle, og vi kan legge det vi vil av oss selv inn i karakteren, utdyper hun.
