Derfor er The Wire en unik tv-serie

Bitende realisme, fantastiske personskildringer og en beskrivelse av samfunnet som skaper debatt.
7.5 2013 05:00

Den amerikanske tv-serien The Wire, som handler om livet omkring narkomiljøet i en amerikansk storby, høster ros fra kritikerne og er populær blant seerne.

Du tenker kanskje: «Å nei, ikke enda en krimserie om politibetjenter som jakter på forbrytere og redder verden på 45 minutter». Men The Wire ligger også innholdsmessig langt fra andre serier.

De fem sesongene er laget med input fra politifolk, journalister, kriminologer og andre med innsikt i hverdagen i tungt belastede områder med narkotikahandel, slik man for eksempel finner det i Baltimore, som The Wire fokuserer på.

Manuskriptet er laget i samarbeid med anerkjente kriminalforfattere, og flere av skuespillerne har selv levd mange år i det hardkokte miljøet.

Alt dette løfter The Wire ut av mengden av politiserier over mot en annen sjanger: den store, virkelighetsnære romanen.

De klassiske romanene

– The Wire bruker noen av de grepene som de store romanseriene tidligere har gjort. Forfattere som Balzac og Zola skrev store, sammenhengende romanverk med et gjennomgående persongalleri, slik at man kan komme ut i alle hjørner av samfunnet over tid og uten å la seg begrense av en liten form, enten det er 45 minutter i en tv-serie, halvannen time i en film eller 250 sider i en roman, forteller dosent Jørgen Bruhn fra institutt for språk og litteratur ved Linné-universitet i Sverige.

– De store, sammenhengende fortellingene i The Wire gjør noe av det samme. De gir plass til skildringer av flere forskjellige typer og samtidig mer avrundede personer enn i vanlige krimfortellinger, og de skaper et mer komplett bilde av et samfunn. I noen henseender er kvalitetsserier blitt det man snakker om ute blant folk. Det er blitt samme type referanseramme som romanen var det tidligere, sier Bruhn. 

Fiktivt eksperiment

Jørgen Bruhn har, sammen med to nordiske kolleger, analysert The Wire i en artikkel i tidsskriftet Passage.

De tre forskerne fokuserer på handlingen i tredje sesong. I de to første sesongene har seeren blitt kjent med narkomiljøet i et boligkompleks og det kriminelle arbeidermiljøet omkring havnen. Den tredje fokuserer på politiets rolle i storbyen.

Kjernen er et tilsynelatende vanvittig prosjekt som blir satt i gang av lederen for kriminalpolitiet, Howard «Bunny» Colvin.

Politiets daglige kamp mot den harde kriminaliteten fører ikke fram, og siden han er på vei mot pensjonsalderen, bestemmer Colvin seg for å gjøre et siste desperat forsøk.

I hemmelighet får han overtalt de store langerne til å flytte ut i et forlatt boligområde der de får være i fred for politiet. På den måten får de vanlige boligområdene fred for de kriminelle – det kan minne om en ekstrem utgave av Christiania i København.

Eksperimenter på skjermen

Tredje sesong av The Wire skildrer hva et slikt eksperiment kan føre med seg:

På den ene siden roligere boligområder. På den andre siden et voksende helvete i den hemmelige bydelen, Hamsterdam, hvor narkomaner velter rundt mellom pushere, foreldre og barn i et kaos av kjøp og salg, slåsskamper, misbruk og mord – som politiet dekker over for unngå at offentligheten skal få kjennskap til eksperimentet.

Det blir selvsagt avslørt til slutt. Selv om kriminaliteten er blitt fjernet fra boligstrøkene, blir eksperimentet Hamsterdam jevnet med jorden fordi det strider mot den etablerte «War on drugs», med nulltoleranse og harde angrep mot pushere på gatenivå.

Undersøker grunnlaget i samfunnet

The Wire kommer aldri med noen konklusjoner på om eksperimentet fungerte godt eller dårlig.

– Det er en slags laboratorie-fiksjon, hvor man undersøker sosiale og menneskelige egenskaper. Det er blitt gjort før i litteraturen, igjen av blant andre Émile Zola, men det er nesten uhørt at det blir gjennomført med et slikt alvor og seriøsitet i et medium som i hvert fall delvis er populærkulturelt, sier Jørgen Bruhn.

– The Wire diskuterer selve strukturene i samfunnet. Poenget i serien er, så vidt jeg kan se, at det er samfunnet som holder kriminaliteten oppe ved å skape sosial ulikhet og byområder hvor kriminaliteten oppstår. Det er en serie som tydelig viser resultatet av New Public Management-tanken om at man lever etter statistikker– «juking the stats» – hvor man fokuserer kriminalitetsbekjempelsen på det som kan måles og det som gjør politikerne glade.


Noen av politirollene i The Wire, fra venstre Roland “Prez” Pryzbylewski, Cedric Daniels, Jimmy McNulty, Lester Freamon (sittende), Rhonda Pearlman og Kima Greggs.

– Jeg husker Kojak og McCloud på 1970-tallet. De hadde også dumme sjefer, men de var dumme fordi de var late eller inkompetente. Det var mer personlige grunner som lå bak. I The Wire er det hele evalueringssystemet og politiets økonomiske grunnlag man setter spørsmålstegn ved. Er det virkelig den riktige måten å skape resultater i politiarbeidet på?

Mer seriøs enn vanlig krim

The Wire bryter med den klassiske politi-serien og hever formatet opp til noe nytt og større.

– Den skaper debatt fordi den skaper nye innganger til det mange andre tv-serier også handler om, nemlig kriminalitet. Det avgjørende for oss er at serien ser ut til å ha et budskap om at det ikke er den enkeltes manglende verdier som gjør at de blir forbrytere, men snarere samfunnet som produserer dem, påpeker Bruhn.  

– Det er en langt mer seriøs tilnærming til kriminalitetsproblemet. De som står bak, tør også ta med en masse stygge ting inn i historien, som jeg forestiller meg at vi kan lære noe av. I Norden er kriminalitet ofte et problem som et individ står bak, og så kommer det en detektiv som mot alle odds får fanget forbryteren til slutt.

– The Wire tar seg tid til å bruke en sesong på å undersøke trafficking-problemet og narkotikaproblemer rundt havnen i Baltimore. Det bruker den tolv episoder på, og til slutt blir noen tatt, mens andre slipper unna – og så har det vært en masse uskyldige ofre. I en typisk skandinavisk krimserie kan man være trygg på at kriminaliteten demmes inn, mener Bruhn.

Vitenskapelig artikkel er et eksperiment i seg selv

Jørgen Bruhn griper ikke konklusjonene sine ut av luften. Han har skrevet en artikkel om tv-serien sammen med en professor i filmvitenskap, norske Anne Gjelsvik, og en kriminolog, svenske Robert Andersson.

– Vi forsøkte å kombinere tre litt forskjellige synspunkter: min litterære tilnærming med filmvitenskapen og så den kriminologiske vinklingen. Vi hadde en drøm om å utvide måten man analyserer en tv-serie på, og jeg synes det har vært et oppmuntrende arbeid, sier Bruhn.

Referanse:

The Wire og kriminalitetens afkroge

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Forsker: Vanskelig å spre seg over tre fagfelter:

Forskerne ville gjerne utvide samarbeidet på tvers av faggrenser og dykke enda lenger ned i historien og kriminologien i The Wire. Men det var vanskelig å få tidsskriftene til å se poenget med å spre seg over tre fagfelter.

– Vi fant for eksempel tidsskriftet Crime, Media, Culture, som vi trodde var perfekt for oss. Men vi ble litt sjokkert da vi fikk det hardeste og raskeste avslaget på en artikkel noen av oss har fått. Etter 20 minutter skrev redaktøren at han ikke kunne se at det skulle være vitenskap. Det er klassisk: Selv om man snakker om at det er viktig drive tverrfaglig forskning, så leser en humanist en artikkel med humaniorabriller og så videre. Det er vanskelig å finne noen som vil lese en artikkel på artikkelens egne premisser.

– Men det har likevel vært oppløftende. Jeg har fått ny kunnskap, og kriminologen Robert Andersson har kunnet skrive om en tv-serie på en måte han aldri ville gjøre normalt. Så det er oppmuntrende, men ikke enkelt å arbeide sammen på den måten, påpeker Jørgen Bruhn.

Saker fra våre eiere

Høgskolen i Oslo og Akershus

Mange demente har lite muskler, mindre bevegelighet og dårlig kondisjon. Forskere etterlyser tilrettelagte treningsprogram.

NTNU

Verden spiser mer og mer sushi. Bare i Norge er forbruket tredoblet på ti år. Men den største delikatessen er i fare.

Senter for internasjonalisering av utdanning

Synet på barn, lek og læring varierer sterkt mellom ulike land i Europa. Dette påvirker hverdagen til de ansatte i norske barnehager.

Saker fra våre eiere

Høgskulen på Vestlandet

Ein ny studie tyder på at du faktisk kan velja å oversjå dei skrikande musklane dine.

Høgskolen i Oslo og Akershus
Podcast:

Verdensledere er konstant urolig for hva Trump skulle komme til å buse ut med på Twitter. Hva kan de politiske konsekvensene bli? Og vil Twitter overleve Trump?

NTNU

I NRKs Anno får vi blant annet se hvordan folk forsvarte Norge på 1500-tallet. Da hadde alle våpenføre menn plikt til å holde våpen og stille opp i leidangen dersom de ble utkommandert.

Kronikk:

– Vi forventer at antall terrorangrep i Europa vil holde seg der de er eller kanskje øke litt, sa sjef for Etterretningstjenesten, Morten Haga Lunde, til NRK. Men hvorfor angriper IS egentlig europeiske mål?

Alkohol dreper og skader og gir oss skallebank. Hvorfor er menneskets historie likevel full av fyll?

I NRKs Anno får vi blant annet se hvordan folk forsvarte Norge på 1500-tallet. Da hadde alle våpenføre menn plikt til å holde våpen og stille opp i leidangen dersom de ble utkommandert.

TV-serien Paradise Hotel er like mye såpeserie og situasjonskomedie som reality, mener medieforsker.