Nå er forskeren i ferd med å finne ut av hvordan freden endelig kan få fotfeste. Balkan-krigene på 1990-tallet resulterte i om lag 40 000 savnede personer, derav 30 000 i Bosnia-Hercegovina alene.

FNs ekspertkommisjon for det tidligere Jugoslavia pekte allerede i 1992 på grove brudd på humanitærretten, massive menneskerettsovergrep og utenrettslige henrettelser som resulterte i et stort antall massegraver.

Det førte til opprettelsen av en internasjonal krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia i Haag i 1993. Fra 1996 til 2001 undersøkte domstolen en rekke massegraver.

Arbeidet har siden blitt fulgt opp av lokale myndigheter med hjelp av Den internasjonale kommisjonen for savnede personer.

– I Bratunac gravde vi opp bosniske muslimer, som nå kaller seg bosnjaker. De var godt bevarte og lett identifiserbare, siden de lå i likposer. Man kunne se ansiktstrekk.

– En mor med et fullbårent barn i magen var skutt i siden, akkurat der fosteret lå, sier Kirsten Juhl som ble sekundert av Flyktninghjelpen og NORDEM i tre måneder i 2005.

Det er imidlertid de mange sekundærgraver med likdeler spredt over flere graver som har gitt behov for internasjonal hjelp og utvikling av særlige DNA-identifiseringsmetoder.

Kirsten Juhl er nå stipendiat i risikostyring og samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger og i gang med å undersøke fredsprosessen på Balkan.

Karadzic på tiltalebenken

Det er mange vonde minner og sår som skal leges på Balkan, og arkeologien er en viktig brikke i freds- og forsoningsarbeidet. Arbeidet med å grave opp og identifisere mennesker i massegraver har tre formål.

Det ene er å grave fram historisk dokumentasjon for ettertiden. Det andre er å skaffe bevismateriale til den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag.

Der står Radovan Karadzic tiltalt for krigsforbrytelser, folkemord, og forbrytelser mot menneskeheten. Og; han blir trolig dømt takket være bitene fra fortiden som arkeologene har gravd opp.

Det tredje formålet er å ivareta familiemedlemmenes rett til å få vite hva som har skjedd.

Til nå er det funnet mer enn 4 500 enkelt- og massegraver og gravd ut mer enn 15 000 lik. Den internasjonale kommisjonen for savnede personer driver systematisk innsamling av blodprøver fra nære slektninger.

Siden 2001 har de identifisert nærmere 14 000 lik som er utlevert til familiene slik at de kan få en verdig begravelse. Rundt 12 000 er fra Bosnia-Hercegovina, og rundt halvparten av disse fra Srebrenica.

Mangler tillit

Som arkeolog opplevde Juhl imidlertid at det arbeidet hun gjorde, ikke var nok.

– Selv om alle som savner et familiemedlem, skulle fått sine døde hjem, så hadde sannsynligvis ikke det i seg selv endret på det man sliter aller mest med, nemlig mangelen på tillit til hverandre og til myndighetene.

– De har viklet seg inn i en sosial felle: Selv om alle vet at samarbeid er til felles beste, tør likevel ingen samarbeide, siden de ikke kan være sikre på at «de andre» også vil samarbeide. De har sterke erfaringer som tilsier at de ikke kan ha tillitt til «de andre».

– Det er stor mistillit mellom etnisitetene. «Noen fra de andre er skyld i mine lidelser,» er en sterk følelse hos mange, forklarer Juhl.

Hun har basert forskningen sin på offisielle dokumenter og har intervjuet nøkkelpersoner i konflikten, blant annet representanter for de lokale myndighetene som står for undersøkelse av massegravene, samt representanter for familiene til de savnede.

– Alle parter sier at de er glade for at Karadzic er tatt og stilles for retten, men mange sier at det ikke endrer deres smerte. De tror ikke på rettferdighet og har verken tillit til sine egne myndigheter eller til krigsforbryterdomstolen i Haag, forteller forskeren.

Institutt for savnede personer

Juhl utforsker i sin doktorgrad vilkårene for å løse problemene i regionen slik at man kan skape grunnlag for en samfunnssikkerhet på Balkan. I det tidligere Jugoslavia er denne sikkerheten skjør.

Hun ser blant annet på prosessen rundt loven om savnede personer som ble vedtatt i 2004 i Bosnia-Hercegovina, og det statlige instituttet for savnede personer, som formelt ble etablert i 2005, men som først har begynt å virke i år – 2008 – tretten år etter freden.

– De lokale kommisjonene for savnede personer har i alle år gravd ut bare «sine egne». Den ene kommisjonen – i Føderasjonen Bosnia-Hercegovina – har lett etter bosniske kroater og bosnjaker, mens den andre kommisjonen – i Republika Srpska – har lett etter bosniske serbere.

– Dette betyr at kommisjonene i alle år etter fredsslutningen har vært med på å opprettholde en polarisering og en mistro mellom gruppene, forklarer forskeren.

Hun er redd de etniske motsetningene har blitt opprettholdt på en slik måte at det er fare for sikkerheten i framtiden. Juhl mener det nye statlige instituttet for savnede personer kan være med å redde Balkan ut av den sosiale fellen.

– De forskjellige gruppene må nå samarbeide i ett og samme institutt, og i arbeidet kan man ikke skjele til etnisitet eller gruppe.

– De er nødt til å snakke med én stemme om de skal ha troverdighet. Opprettelsen av Instituttet for savnede personer er derfor en stor gevinst for freden og samfunnssikkerheten, forklarer Juhl.

Maktkamp

– Det har hittil vært en maktkamp med hensyn til informasjon. De serbiske ofrene får ikke informasjon fra Føderasjonen, og Republika Srpska gir lite informasjon tilbake. Her er det snakk om både mistillit og regelrett obstruksjon.

– Med Institutt for savnede personer blir det nå forhåpentligvis vanskeligere for de etniske myndighetene å ikke ville dele informasjon, forteller forskeren.

Juhl mener det er avgjørende at instituttet klarer å skape gjensidig tillit og samarbeidsvilje blant folk i Bosnia-Hercegovina.

– De må gå fra en «jeg leter bare etter mine»- til en «alle skal finne alle»-holdning. Det ligger en stor utfordring her når det gjelder å forandre den offentlige diskursen
fra å dreie seg om etnisitet til å dreie seg om menneskerettigheter, påpeker Juhl.

Tillit gir samfunnssikkerhet

Radovan Karadzic blir trolig dømt for sitt lederskap som førte til så mange menneskers lidelser.

Men ifølge Juhl vil ikke en dom umiddelbart utgjøre en forsikring om fredelig sameksistens i framtiden.

– Man bygger ikke et nytt samfunn ved at krigsforbryterne blir dømt, det er bare en brikke. Gjenoppbygging av et samfunn tar lang tid. Dessuten er det neppe ønskelig med en restituering akkurat slik det var.

– Det var jo det som førte til krig. Det må etableres noe nytt om man skal sikre seg mot framtidige gjentakelser, forklarer Juhl.