Slavehandel opphevet - av hensyn til eierne

Det er i år 200 år siden Storbritannia vedtok å avskaffe slavehandelen. Denne begivenheten har blitt behørig markert med en rekke utstillinger, festtaler, TV-programmer og bokutgivelser.

Publisert

Det som er mindre kjent, og knapt nevnt i år i det hele tatt, er at Danmark-Norge var tidligere ute med et forbud mot slavehandelen - for å sikre slavehandlerne og slaveeierne, og dermed slaveriet i Dansk Vestindia!

- Danmark-Norge var faktisk den første staten i verden som forbød frakt av slaver over Atlanterhavet på landets skip.

- Dessverre ikke på grunn av humanistiske hensyn eller en sterk opinion mot slavehandelen, men for å gi slavehandlere og slaveeiere mulighet for å tilpasse seg den nye situasjonen som ville oppstå når Storbritannia innførte et forbud, som var forventet, sier professor Finn-Einar Eliassen ved Høgskolen i Vestfold.

- Nordmenn involvert på alle plan

Eliassen forsker på dansk-norsk kolonihistorie, og historien om vårt engasjement i slavehandelen er en dyster del av denne historien.

- 200-årsjubileet er en passende anledning til å minne om noen sider ved denne virksomheten som er kjent blant forskere, men kanskje ikke i allmennheten, sier han.

Professoren forteller at nærmere 100.000 slaver ble fraktet på dansk-norske skip fra Afrika til Amerika, hovedsaklig til plantasjeeiere på de dansk-vestindiske øyene, først og fremst St. Croix.

- Det utgjorde knapt 1 prosent av den totale atlantiske slavehandelen, men likevel en betydelig mengde. Nordmenn var involvert på alle plan i denne trafikken - som slavehandlere, skippere, sjøfolk, plantasjeeiere og administratorer - og som forsvarere av menneskehandelen, sier Eliassen, og fortsetter:

- Denne frakten ble forbudt i Oldenborgriket (Danmark-Norge) allerede i 1792 - 15 år før britene innførte tilsvarende forbud. Det dansk-norske forbudet skulle imidlertid først begynne å gjelde fra 1803, slik at slaveeiere og slavehandlere skulle få tid til å tilpasse seg den nye situasjonen.

Økonomi - ikke humanisme

- Men la oss for all del ikke tro at det dansk-norske samfunnet var mer humant enn det britiske, eller at opinionen her var kritisk til slavehandelen. Forskere har påvist at dette så langt fra er tilfelle. Biskop Erik Pontoppidan i Bergen mente for eksempel at det var bedre at afrikanerne ble ufrie, men frelste, enn at de forble frie hedninger, sier Eliassen.

Ytringsfriheten på denne tiden var meget begrenset, og få her var ifølge professoren opptatt av slavenes ve og vel.

- Regimet ønsket ikke å bidra til at det ble dannet en offentlig opinion, og trykkefriheten, som ble innført i 1770, ble stadig innskrenket, selv om den for en tid ble utvidet igjen i 1784. Diskusjonen om slavehandelen - selv den offentlige delen av den - ble hovedsaklig ført av menn i sentraladministrasjonen og regjeringskretser i København, sier Eliassen:

- Det finnes i underkant av 20 trykte innlegg fra Danmark-Norge i denne perioden, om de moralske og økonomiske sidene ved slavehandelen. Men ingen av dem tok til orde for å avskaffe selve slaveriet.

Pådriveren var slaveeier og finansminister

Pådriveren bak forbudet var faktisk grev Ernst Schimmelmann. Han var rikets finansminister - og en stor slaveeier i Dansk Vestindia.

- Den viktigste årsaken til at han ivret for et dansk-norsk forbud var debatten som raste i Storbritannia. Her ble kampen mot slavehandelen ført i mer enn 50 år av personer som Thomas Clarkson (“på grasrota”) og William Wilberforce (i Parlamentet) før det lyktes abolisjonistene å få vedtatt et forbud i Underhuset i 1807, opplyser Eliassen.

Schimmelmann ble langt tidligere overbevist om at England kom til å innføre et forbud. Slik sett kan en si at det var den britiske opinionen - og ikke den dansk-norske - som presset fram også vedtaket i København.

Schimmelmann regnet med at britene ville bruke sin sjømilitære makt på å tvinge også andre kolonimakter til å følge det britiske forbudet. Dette skulle vise seg å stemme, selv om stater som USA, Frankrike og andre ikke innførte tilsvarende forbud før langt inn på 1800-tallet.

Hensynet til slaveeierne viktigst

- Han mente derfor det var viktig at Danmark-Norge var ute så tidlig som mulig, slik at slaveeiere og -handlere kunne tilpasse seg den nye situasjonen.

- Blant annet mente Schimmelmann at når en ikke lenger kunne regne med en stadig tilførsel av nye slaver, måtte plantasjeeierne behandle slavene bedre slik at de levde lenger, sier Eliassen.

Slaveeierne ville ifølge professoren også måtte legge forholdene til rette for at slavene kunne reprodusere seg i Amerika.

- Blant annet importerte man langt flere kvinnelige slaver i overgangsperioden, ga dem en mer human behandling i forbindelse med svangerskap og fødsler, og mens barna var små. Dette mente slaveeieren Schimmelmann at han og hans kolleger på de dansk-vestindiske øyene St. Thomas, St. Jan og St. Croix ville tjene på i det lange løp.

Slavehandelen ble forbudt - ikke slaveriet

Eliassen sier det er viktig å poentere at det var slavehandelen som ble forbudt, ikke slaveriet.

- Slaveeierne i Dansk Vestindia fikk fortsatt tilført nye slaver, fra de andre øyene i Karibia, som var kontrollert av andre kolonimakter, som Frankrike, Nederland og Spania.

- Det var britene som først avskaffet slaveriet - i 1834, mens danskene fulgte etter i 1848, etter et slaveopprør på St.Croix og en politisk revolusjon som avskaffet eneveldet hjemme i Danmark, sier professoren.