Det blir lest mye i barnehagen, og lesingen er ofte planlagt. Det samme er ofte samtalene i tilknytning til lesingen.

Barna forklarer, de rekapitulerer og redefinerer hendelsesforløp, de utvider forestillinger og bygger tolkningsfellesskap gjennom den tekstpraksisen de opplever i barnehagen.

Stipendiat Trine Solstad ved Høgskolen i Vestfold har undersøkt litterære samtaler i barnehagen i forbindelse med forskningsprosjektet “Barns læring om språk og gjennom språket”.

Barn skaper mening

Førskolelæreren leser for to barn, Filip og Mina på fire. Boka handler om søskenparet Simon og Kaia. De bader og krangler om hvem som skal sitte under vannkranen i badekaret. De krangler også om Kaias dokke, som Simon vil leke med.

Barna følger interessert med på høytlesningen, og begge kommenterer situasjonen i boka der Simon griper fatt i dokka til Kaia og Kaia forsvarer leken sin ved å rope ut “Dokka mi!”

Her er et utdrag av samtalen underveis i lesingen:
Filip: Hvorfor vil hun ha dokka?
Mina: Kanskje dokka vil bade?
Førskolelærer: Ja. Kanskje det
Mina: Noen ganger bruker jeg å bade med de store
Førskolelærer: Med de store?
Mina: Ja, de store babydokkene mine
Førskolelærer: Så fint, da!

– De to barna har litt ulike strategier når de skal skape sammenheng i teksten, forklarer Solstad. 

– Filip tar utgangspunkt i teksten og stiller spørsmål til den. Han vil vite hvorfor Kaia vil ha dokka – han ønsker klarhet i det teksten har presentert.

– Mina foreslår lekent at kanskje dokka vil bade. Det kan se ut som om dette skiftet av perspektiv gir henne nye assosiasjoner, og hun kommer på sine egne erfaringer med sine egne dokker. 

– Mina er med andre ord aktiv under lesingen, hun skaper sammenheng i teksten- det jeg kaller inferenser. Mina skaper altså mening i teksten både gjennom det teksten tilbyr av ressurser og gjennom sine egne erfaringer med det temaet boka beskriver, sier Solstad.

Prosjektet viser at barn skaper mening i tekst gjennom ulike strategier som forutsetter at de er aktive. Det handler ikke bare om å avkode teksten og forstå den ord for ord, setning for setning.

– Det er i samspillet mellom barna og de litterære tekstene at mening skapes, nemlig når leserne trekker veksler på sine egne erfaringer med tekster og involverer hele sitt erfaringsunivers, sier Solstad.

Fyller tomrommene

Alle skjønnlitterære tekster, også barnebøker, inneholder en veksling mellom informasjon og utelating av informasjon. I teksten er det altså tomrom mellom segmenter av informasjon. 

– Disse tomrommene er av to ulike typer, forklarer Solstad.

– De som finnes som mangel på kontinuitet i den tekstlige strukturen, og den andre typen som knytter til leserens kompetanse.

I Bæ og Bø møter vi flørst de to sauene på veg til butikken på sparkstøtting. På neste oppslag ligger de på hodet i snøfonnene.

For at barna skal kunne se sammenhengen her, er det nødvendig at barna bruker de erfaringer de har med vinter, snø, bakker, sparkstøtting. Og det viser samtalen at de gjør.

– Og det er gjennom samtalen barna imellom at meningen oppsto, sier Solstad.

Barna lærer å snakke om tekst

Barna i disse samtalene lærer å avkode bildebøkene og fortolke dem. I tillegg lærer de hvordan man snakke om tekst – de får muligheten til å delta, og de lærer hvordan de kan delta.

De lærer seg å lytte konsentrert og vente på en egnet mulighet for å bringe fram sine synspunkter.
 

– På denne måten utvikler de språket sitt, de lærer å formulere forklaringer og utvikle definisjoner. De lærer også at tekster ikke alltid forteller alt, men at de selv spiller en viktig rolle i å skape sammenhenger i det som fortelles. Leselyst og kompetanse starter i fellesskapet rundt teksten, avslutter Trine Solstad.

Referanse:

Trine Solstad: “Den litterære samtalen,” i Gjems og Løkken (red.): Barns læring om språk og gjennom språk, 2011.