- For nordmenn flest er den kommunale kinoen en selvfølge, men ingen andre land har tatt lokalpolitisk kontroll over kinodriften, sier amanuensis Ove Solum ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.

26. november forsvarte han sin doktorgrad med avhandlingen “Helt og skurk. Om den kommunale film- og kinoinstitusjonens etablering i Norge”.

Solum har tatt for seg den politiske konteksten og debatten som ledet frem til kommunaliseringen i 1913 og etableringen av Oslo kommunale kinematografer i 1925.

- Sverige og Danmark utviklet tidlig en sterk privat filmindustri. I Norge var ikke de økonomiske forutsetningene tilstede. Samtidig ble filminstitusjonen introdusert under kommunalismens gullalder i Norge. Det var da Arbeiderpartiet fikk sitt gjennombrudd, og satset først og fremst på å realisere sin politikk lokalt gjennom utvikling av kommunene.

Kristiania vedtok kommunalisering av kinodriften samme år som Arbeiderpartiet fikk ordfører i hovedstaden i 1917.

Krav om sensur

- Kino har vi hatt i Norge i 100 år. Kinematograf-Teatret var den første og ble etablert av private i Kristiania i 1904, forteller Solum.

- Snart ble flere kinoer etablert over hele landet, og de ble det viktigste innslaget i underholdningslivet. Lokale forretningsfolk investerte villig vekk i denne nye næringsveien.

Snart kom krav om kontroll og sensur av de “skadelige” levende bildene. I 1913 vedtok Stortinget en lov som innførte statlig filmkontroll, og ga kommunene kontroll over hvem som skulle få tillatelse til å drive kino.

- Dette var en mulighet kommunene grep begjærlig. De tok ansvar for kinodriften og kunne selv sensurere bilder og disponere overskuddet. Da Oslo kommunale kinematografer ble etablert i 1925, segmenterte Norge sin stilling som kino-annerledeslandet, forteller Solum.

Finansierer Munch-museet

Han mener kommunaliseringen av kinoene var mulig på grunn av filmens lave status.

- Et av argumentene den gang var at kino kunne utnyttes kulturpolitisk til å støtte den øvrige kulturelle virksomheten. Ikke en gang filmbransjen selv stilte spørsmålstegn ved om ikke filmen selv var et aktverdig mål for støtte, sier Ove Solum.

Da Oslo kinematografer oppsummerte sin virksomhet etter 30 år, skrøt de av å ha bevilget 30 millioner kroner til kulturformål. Både Vigelandsanlegget og Munch-museet er finansiert av kinodrift. Like stolte var de av å ha gitt kun fire millioner til filmformål.

Helt og skurk

- Den norske kommunale kinomodellen har vært omstridt. Hollywood uttrykte tidlig sin bekymring over at “de norske bolsjevikene” hadde lagt en privat næringsvei i hendene på det offentlige. Og norske regissører mente seg frarøvet muligheten til å etablere et sunt økonomisk fundament for sin filmproduksjon, forklarer Ove Solum.

- Tilhengerne mente derimot at den kommunale kinomodellen var en forutsetning for det første skikkelige kapittelet i norsk filmhistorie. Filmen “Fante-Anne” ble både finansiert og produsert av Kommunenes Filmsentral. Det første norske filmstudioet ble også realisert med midler fra kommunal kinodrift i 1934.

Lever i beste velgående

Frem til TVen kom på 1960-tallet, ga kinodrift stort overskudd. Med det dramatiske fallet i kinobesøk, mistet kinoene mye av sitt inntekstsgrunnlag. De kommunale kinoene har imidlertid overlevd.

- Til tross for fremstøt for avvikling for bare få år siden, synes det nå som om det tas sterkere grep for å fornye og modernisere den kommunale kinodriften, mener Ove Solum.

Flere steder har kinoene mistet publikum og taper penger. Men i stedet for å legge ned den lokale kinoen, knytter kommunene driften opp til de øvrige kulturaktivitetene og gir støtte.

- Det er derfor grunn til å tro at den norske kommunale kinodriften kommer til å fortsette, og vil trolig kunne feire 100-års-jubileet i 2013 som en moderne og livskraftig, særnorsk institusjon, tror Ove Solum.