Det er sentrale spørsmål i et pågående forskningsprosjekt i regi av Universitetet i Oslo (UiO).

- I dag er husarbeid et taust felt i den politiske offentligheten. Vi vil vise at husmorrollen tidligere har vært viktig og betydningsfull i politisk sammenheng, sier professor i historie ved Universitetet i Oslo, Gro Hagemann.

Hun er leder for “Husarbeid mellom ideologi og praksis”, et fireårig forskningsprosjekt som inngår i programmet “Forum for samtidshistorie” ved Det historisk-filosofiske fakultetet ved UiO.

Støvet som ikke forsvant

I de neste årene skal en rekke forskere fra ulike institusjoner se nærmere på husarbeidets historie. Blant delprosjektene finner man titler som “Støvet som ikke forsvant”, “Husmorfilmen som populærkultur” og “Hvorfor er det hun som tar klesvasken?”

Selv studerer Gro Hagemann de skandinaviske landenes husmorpolitikk mellom 1920 og 1980.

- Den politiske diskusjonen rundt husmorrollen kaster lys over et helt sentralt dilemma i vestlige samfunn, sier hun.

- På den ene siden ser man kvinner som frie og selvstendige individer med ukrenkelige rettigheter. På den andre siden er fellesskapet helt avhengig av at noen tar ansvar for at barn vokser opp. Det betyr også at noen må drive husholdningene.

- Man har med andre ord en konflikt mellom samfunnsnytte og individuell rettferdighet. Da er spørsmålet: Hvordan håndterer man dette dilemmaet? Hvordan løser man en slik grunnleggende konflikt ved samfunnsorganiseringen?

Husmorvikarer

Ulike løsninger er blitt forsøkt. I etterkrigsårene prøvde for eksempel sosialøkonomene å regne ut verdien av det ubetalte husarbeidet, slik at det kunne inkluderes i Norges nasjonalregnskap. I 1950-årene fortsatte husarbeidet å spille en sentral rolle i politisk debatt. Arbeiderpartiet fremmet blant annet forslag om “husmorferie” og “husmorvikarer”, for å sikre husmødrene tilsvarende rettigheter som lønnsarbeiderne.

På 1960-tallet kom imidlertid et brudd i husmorpolitikken, ifølge Gro Hagemann. Da økte behovet for arbeidskraft, og det ble viktigere å få gifte kvinner ut av hjemmet og inn i arbeidslivet. Dermed forsvant også noe av fokuseringen på husarbeidet i den politiske diskusjonen.

Den feministiske vendingen

- Den feministiske vendingen på 1970-tallet var med på å forsterke denne utviklingen, fortsetter Hagemann.

- Selv om husmødres rettigheter var en viktig sak for feministene, oppstod det også et opprør mot morsgenerasjonen og dens idealer og forventninger. Det førte til en nedvurdering av - og delvis forakt for - husarbeidet.

Kvinneopprøret og det økte behovet for arbeidskraft har medvirket til dagens situasjon, hvor husarbeidet har fått en marginal rolle i offentligheten.

- Det virker som om vi gjerne vil glemme at det fortsatt finnes husarbeid, sier Hagemann, som mener at det er større kontinuitet mellom 1950-tallet og i dag enn det vi vanligvis tror.

Tidsklemma

- For det første har vi har nok overdrevne forestillinger om hvor alminnelig den klassiske, hjemmearbeidende livstidshusmoren egentlig var. For det andre overvurderer vi hvor mange kvinner i dag som arbeider 100 prosent. Den typiske situasjonen både før og nå er at kvinner er deltidsarbeidende.

I dag preges mange familier av den såkalte tidsklemma: Yrkeslivet og husarbeidet blir stadig vanskeligere å kombinere. En vanlig løsning for to-karrierefamilier er å kjøpe husarbeidstjenester på det private markedet.

- Denne utviklingen har flere interessante sider. For det første fører den til økt import av husarbeidere fra andre land og bidrar dermed til en ny type klasseproblematikk, sier Gro Hagemann.

- På den andre siden er det påfallende hvor vanskelig det er for mange å anerkjenne behovet for profesjonell hjelp på dette området. Hvis man sammenlikner med bilreparasjon og husbygging, er det klart at det er langt mindre akseptabelt - nærmest skamfullt - å betale for profesjonelt husarbeid.

Omorganisering av arbeidslivet

- Hva skal til for å lette på tidsklemma?

- Først og fremst en reorganisering av arbeidslivet. Det så man allerede på 1950-tallet, men utfordringen er ennå ikke tatt på alvor.

- Problemet er at en omstrukturering av arbeidslivet krever en nyansering av den grunnleggende økonomiske modellen i vestlige samfunn. Hvis man ikke er villig til å stille spørsmål ved økonomisk vekst, får man heller ikke til en grunnleggende arbeidslivsreform, sier Hagemann, som har fått ulik respons på forskningsprosjektet hun leder.

- Jeg ble møtt med dyp skepsis fra enkelte kolleger da jeg planla arbeidet. Det var interessant å oppdage. De var bekymret for at det skulle innebære en nostalgisk lengsel tilbake til en gyllen husmoræra.

- Hva svarte du da?

- At det er mulig å ha to tanker i hodet på én gang. Det er nemlig viktig å understreke at vi ikke kan drømme oss tilbake. På 1800-tallet kunne man kreve at kvinner ofret sine egne rettigheter til fordel for fellesskapets behov. Det går ikke i dag.