Med lisens til å drepe

Kroppens naturlige drapsceller er programmert til å drepe uten innblanding av noen sikkerhetsmekanisme. Nå er hemmeligheten bak avslørt.

Publisert
Når virus trenger inn i kroppen, reagerer kroppens naturlige drapsceller lynraskt. Nå vet forskerne hvorfor. (Foto: (Illustrasjon: www.colourbox.no))
Når virus trenger inn i kroppen, reagerer kroppens naturlige drapsceller lynraskt. Nå vet forskerne hvorfor. (Foto: (Illustrasjon: www.colourbox.no))

Når virus trenger inn i kroppen, lader kroppens eget forsvar våpnene sine og skyter – for å drepe. Men hva er det egentlig som skjer når viruscellene blir angrepet?

Professor Erik Dissen og stipendiat Per Christian Sæther ved Institutt for medisinske basalfag har forsket på hvilke mekanismer kroppens naturlige drapscelle, NK-cellen, bruker for å gjenkjenne og drepe virusinfiserte celler.

De har brukt mus og rotter som modeller, og de har oppdaget noe høyst uventet. En reseptor kalt CD94/NKG2 som spiller en betydelig rolle i immunreguleringen, viser seg å være helt forskjellig hos mus og rotter i forhold til hva forskere tidligere har antatt, basert på studier av mennesker.

Vår naturlige forsvarstropp

NK-celler og T-celler er en del av vårt naturlige immunforsvar og har som oppgave å bekjempe virusinfeksjoner. Men T-cellene trenger en hel uke på seg til å lage en immunrespons når et nytt virus har trengt seg inn.

For at ikke viruset skal få fritt spillerom i den tiden, må andre våpengrener i immunforsvaret trå til. For viruset må bekjempes.

– Virus er som små konvolutter med arvestoff som trenger seg inn i cellen og overtar dens synteseapparat for å lage mange nye kopier av viruset, forklarer Dissen.

– De bruker cellene våre som fabrikker for å mangfoldiggjøre seg. Skal du slå ut et virus, bør du bombe hele fabrikken, sier han.

Hele cellen må altså elimineres. Og det sørger kroppens drapsceller for.

NK-cellene reagerer lynraskt. I løpet av minutter og timer etter virusets inntrengen er de klare til angrep. NK-cellene har to oppgaver: identifisere og eliminere.

– Vi har visst hva som skjer, men ikke hvordan det skjer, sier Dissen.

Utfordringen har vært å få klarhet i hvilke mekanismer NK-cellene bruker for å gjenkjenne virusinfiserte celler og hvilke molekyler som er i kontakt med hverandre i denne prosessen.

Hvorfor angriper NK-cellen så kjapt, mens T-cellen trenger en uke på seg for å stable en forsvarsstyrke på bena? Noe av svaret kan være funnet i reseptoren CD94/NKG2.

Svaret på gåten

Reseptoren er uttrykt på overflaten til NK-cellen og kobler seg til adaptorproteiner, som igjen sender et signal som skrur på cellens drapsmaskineri.

T-celler kan dele seg og bli fryktelig mange. Hvis de går til angrep på normale celler, er denne aktiveringsprosessen vanskelig å reversere. Derfor har T-cellene flere sikkerhetsmekanismer.

– Én av disse er at T-cellen har to signalveier, som begge må gi klarsignal før T-cellen aktiveres og angriper. NK-cellen derimot, har koblet disse to signalveiene sammen i én enkelt reseptor, forklarer Dissen.

Adaptorproteiner er nødvendige for å skru på cellens drapssignal. CD94/NKG2 kan koble seg til to ulike adaptorproteiner samtidig, både DAP12 og DAP10.

Førstnevnte representerer signal 1, sistnevnte signal 2. Dermed kan NK-cellen være så kjapp på avtrekkeren. Den har ikke den samme sikringen som T-cellene. I stedet har den har fått full lisens til å drepe.

– Dette funnet passer godt med det vi tidligere har visst – at NK-cellen agerer raskt. Nå har vi funnet ut mer om hvorfor, ifølge Dissen og Sæther.

En klinisk betydning?

Vil funnet få noen betydning for deg og meg? Hvis man hever blikket, tenker fremover og begynner å spekulere, kan man tenke seg områder hvor dette funnet vil kunne få betydning.

Siden det er snakk om fagfeltet immunologi, er det ikke overraskende autoimmune sykdommer som trekkes frem når Dissen skal snakke om mulige kliniske behandlingsmetoder.

– Dersom NK-celler spiller en rolle ved autoimmune sykdommer, kan det være at medikamenter som påvirker disse to molekylene kan innvirke på immunresponsen. Men vi er nødt til å finne ut mer om mekanismene bak, presiserer han.

Reseptorene er viktige i reguleringen av immunrespons og kan således bli mulige drug targets, altså potensielle mål for medikamenter som kan virke på autoimmune sykdommer.

– Å forstå signalmekanismene vil være et utgangspunkt for å lage medikamenter, sier Dissen.

Forskerne vet nå at CD94/NKG2 har både avtrekker og sikring i samme bryter. En liten bit av puslespillet er dermed lagt.