- Selv om det kunstige mennesket ennå ikke er skapt, er scenariene utprøvd utallige ganger i massekulturen, sier Siv Frøydis Berg  ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK). 
 
Nylig disputerte hun med sin avhandling  «Ny teknologi, gamle forestillinger. Kloning og kunstige mennesker i Shelleys Frankenstein, Goethes Faust II og Huxleys Brave New World»,

I vår tid knyttes ideen om å skape kunstige menneskeliv gjerne til kloning – å skape en identisk kopi av et levende vesen gjennom fremdyrking av organisk materiale.

I 1996 greide forskere i Skottland å lage lammet Dolly på denne måten. Siden har man også klonet andre dyr.

Medieoppslagene den gang ga inntrykk av at kloning av mennesker var rett rundt hjørnet. Til tross for at noen hevder å ha fått det til, har ingen ført bevis for at det har skjedd.

- Bioteknologien har likevel brakt oss nærmere muligheten for å skape et kunstig menneske enn vi noensinne har vært, sier Berg.

Frykt og fascinasjon

Ifølge henne kan et kunstig menneske defineres som et individ unnfanget uten seksualitet, begrunnet i vitenskap og skapt uten magisk assistanse.

I avhandlingen har hun sett på hvordan kulturens forestillinger om klonete mennesker spiller på kombinasjoner av frykt og fascinasjon. Hun setter videre fremdyrkelsen av Dolly og dagens bioteknologi i sammenheng med litterære forestillinger om «det kunstige mennesket».

- Ny teknologi vekker til live gamle forestillinger, sier hun.

- I de litterære tekstene blir kunstig skapte mennesker en slags monstre som utfordrer kulturelt etablerte vestlige forestillinger om identitet, dannelse og forholdet mellom kropp og sjel. Kunnskap tematiseres som en tvetydig kilde til både godt og ondt - i dette tilfellet særlig til ondt.

I Mary Shelleys Frankenstein uttrykkes både det kunstige menneskets avskyelighet og ensomhet. Det lengter etter kjærlighet og sosialt fellesskap, men møtes med forakt. I utgangspunktet er monsteret nøytralt – en tabula rasa - men fordi det utestenges blir det ondt, sier hun.

Gammel og ny vitenskap

- Frankensteins skapelsesprosjekt bygger på en moderne vitenskapsforståelse der kunnskap ikke er knyttet til det guddommelige, men tar utgangspunkt i en materialistisk oppfatning av verden.

- Monsteret blir sydd sammen av kroppsdeler fra oppgravde lik, og vekket til live ved hjelp av de såkalt “nye vitenskapene”, som elektrisitet og galvanisme.

Hos den nær samtidige Goethe skapes ifølge Berg det kunstige mennesket på bakgrunn av en vitalistisk verdensforståelse, der både førmoderne alkymi og ny kjemi trekkes inn som mulige vitenskapelige begrunnelser.

I Faust II blir det kunstige mennesket Homunculus til i en glasskolbe i alkymilaboratoriet - en liten, munter og allvitende ånd som bare kan leve så lenge han er inne i kolben.

- Mens Frankensteins monster var en kropp uten sjel, er Homunculus en sjel uten kropp.

- Selv om Homunculus ikke er noen tragisk figur, så lengter den androgyne skikkelsen etter å komme ut av kolben og realisere seg som menneske – enten som kjøtt og blod eller som en metafysisk del av verdensaltet, forteller hun.

Menneskeproduksjon

Rundt hundre år etter Faust og Frankenstein skriver Aldous Huxleys dystopien Brave New World – Vidunderlige nye verden (1932).

Her er skapelsen av kunstige mennesker blitt et totalitært prosjekt, basert i en positivistisk vitenskapsforståelse. Personlig utvikling og lengsel er irrelevant.

- I Brave New World skapes ikke kunstige mennesker, de produseres langs samlebånd som «babies in bottles».

- Gjennom kloningsprosesser lages like individer uten eget opphav – som genetiske kaster tilpasset ulikt form for arbeid. Ulike adferdsteknikker, fri seksuell utfoldelse og gratis dop sørger for å holde individene like og tilfredse.

- De tre verkene tematiserer alle uro, frykt og fascinasjon knyttet til ny teknologi. Samtidid som det advares mot det uforutsette og det potensielt farlige, presenteres vi også for noe eventyrlig og fundamentalt grensesprengende, sier Siv Frøydis Berg.