Basert på data fra 25 europeiske land over 16 år, har økonomer gjort en effektevaluering av to internasjonale miljøavtaler. Analysen viser at deltakerlandene har redusert utslippene mer enn de ville ha gjort dersom de ikke hadde ratifisert avtalene.
Forurensing tar ikke hensyn til landegrenser. En økende bevissthet om dette gjør at vi stadig får flere viktige internasjonale miljøavtaler som skal begrense de skadene vi påfører naturen.
Ingen reell effekt?
Det er imidlertid en rekke problemer forbundet med innføringen av slike frivillige avtaler. Det finnes ingen øverste internasjonal myndighet, sanksjonsmulighetene er begrensede og det er få tilfeller hvor enkeltland vil være tjent med å gå foran. Flere forskere har derfor hevdet at miljøavtalene ikke har noen reell effekt. Land vil uansett handle i egeninteresse, sies det.
Økonomer ved Universitet i Bergen har nå gjennomført en økonometrisk evaluering som viser at de internasjonale miljøavtalene gir resultater og derfor er gode miljøpolitiske virkemiddel.
Forskerne har sett på effekten av Sofia-protokollen og Helsinki-protokollen - to tilleggsprotokoller til FNs konvensjon om langtransportert grenseoverskridende luftforurensing (LRTAP).
"Nitrogenutslipp skyldes blant annet biltrafikk."
Sofia-protokollen fra 1988 regulerer utslippene for nitrogenoksider, og avtalelandene forpliktet seg til å stabilisere utslippene på 1987-nivå. Økonomenes vurderinger viser at disse landene har redusert de årlige utslippene med 2,7 prosent mer enn hva de ville ha gjort uten avtalen.
Effekten av Helsinki-protokollen fra 1987 er også god, ifølge forskerne. De mener at avtalelandenes årlige svovelreduksjon er 4,2 prosent høyere enn hva den hadde vært hvis de ikke hadde deltatt. Det utgjør 30 prosent større reduksjon på ti år. Men hvordan kan forskerne egentlig vite hvordan reduksjonen i avtalelandene hadde utviklet seg hvis protokollene ikke hadde eksistert?
Ta høyde for ulikheter
- Når vi analyserte de to miljøavtalene brukte vi de landene som ikke ratifiserte protokollene som kontrollgruppe. Det er nødvendig å ta høyde for at disse landene nok har valgt å la være å skrive under avtalene av bestemte grunner. Det kan være at de har lite sårbar natur, dårlig økonomi, mye tungindustri eller høy import av forurensing. For å justere for dette har vi sammenlignet endringene i årlig reduksjon av utslipp for hvert enkelt land over en lang periode, og samtidig sett på hvordan dette forholder seg til utviklingene hos deltakerlandene. I tillegg har vi kontrollert for bruttonasjonalprodukt, antall innbyggere, østeuropeiske land med overgangsøkonomier og import av forurensing, sier professor Sigve Tjøtta ved Institutt for økonomi, Universitetet i Bergen. Han har arbeidet med analysene sammen med kollegene Espen Bratberg og Torgeir Øines.
Nye avtaler
De europeiske svovelutslippene er kraftig redusert siden 1980, mens utslippene av nitrogen fremdeles er store.
- Mye av svovelutslippene kommer fra et begrenset antall store kilder som for eksempel kullfyrte kraftverk, og her har vi fått flere restriksjoner. Nitrogenutslippene er i større grad knyttet til bil-, skips- og flytrafikk, og transportbruken er det vanskeligere å gjøre noe med, mener Tjøtta.
Den foreløpig siste bindende avtalen under LRTAP er Gøteborgprotokollen som ble inngått i 1999. Den omhandler både svovel- og nitrogenutslipp, ammoniakk og flyktige organiske forbindelser.
Svovel- og nitrogenforbindelser fører til sur nedbør som skader trær og vegetasjon, tilfører tungmetaller i drikkevann og gjør vassdrag giftige og livløse. I Sør-Norge er en femtedel av fiskebestandene borte. Mer enn 90 prosent av den sure nedbøren som faller ned i Norge kommer fra andre land, særlig fra Tyskland, Polen og Storbritannia.
600 milliarder kroner i året
Norge har forpliktet seg til å redusere utslippene av svoveldioksid til maksimalt 22 000 tonn i 2010. Dette tilsvarer 58 prosent reduksjon i forhold til 1990. Nitrogenutslippene skal reduseres med 28 prosent.
I følge «Miljøstatus Norge», som er et nettsted utviklet på oppdrag fra Miljøverndepartementet, vil gjennomføringen av Gøteborgprotokollen koste Europa anslagsvis 500 - 600 milliarder kroner i året. Norges andel av regningen er anslått til et sted mellom 350 og 550 millioner kroner årlig. Det understrekes imidlertid at nytteeffekten av å redusere forurensende utslipp er minst dobbelt så stor som kostnadene.
