Evig pint

«Hell. Smell the word and feel the pain». Hvordan oppsto ideen om helvete som et sted der syndere skulle brenne for evig? Det står ingenting om det i Bibelen.

- Dette er et fascinerende tema, sier Terje Østigård, stipendiat i arkeologi ved Senter for utviklingsstudier, der han til vanlig skriver på en doktorgradsavhandling om døderitualer i Nepal.

"Terje Østigård"
"Terje Østigård"

For et par år siden ble imidlertid Østigårds fascinasjonen for helvete så sterk at han begynte å skrive om det, parallelt med avhandlingen. Siden har han gravd seg gjennom lag på lag i idéhistorien omkring fenomenet. Resultatet er blitt boken «An Archaeology of Hell. Fire, Water and Sin in Christianity», som i løpet av sommeren skal gis ut på Bricouler Press i Sverige. Målet med boken er blant annet å forsøke å få en forståelse av hvordan forestillingen om evig brenning kunne oppstå.

- Dette skjer nemlig først i middelalderen, sier Østigård.

Ild som bare skal gjøre vondt

Tidligere var helvete, i likhet med syndefloden, karakterisert av at både ild og vann ble ansett som renselsesmidler. Men i middelalderen utkrystalliseres ilden som rensende middel. Og da som en ild som bare skal gjøre vondt, ikke konsumere. For hvis du brant opp, ville jo ikke helvete vare evig. Hvordan kunne en slik grusom forestilling oppstå?

Østigårds teori er at forestillingen er en ikke-tilsiktet konsekvens av heksebrenningene.

- Hvis man ser kronologisk på det, skjedde de første heksebrenningene i Europa et par hundre år før disse nye forestillingene om helvete. Hekseprosessene i Europa antok sinnsyke dimensjoner, man antar at mellom 100 000-500 000 mennesker havnet på bålet. Og man kan jo bare forestille seg hvilke skrekkbilder det skapte i folk å se mennesker bli brent levende. Å brenne seg er en smerte alle kan relatere seg til, sier han.

Verst tenkelige skjebne

Tanken om at det middelalderske helvete hadde med heksebrenningene å gjøre, dukket opp da Østigård under arbeidet med avhandlingen sin, leste beretninger skrevet av engelske kolonialister som hadde vært vitner til enkebrenning. I India var det på 1800-tallet vanlig at hvis en mann døde før sin kone, var hun moralsk og religiøst forpliktet til å ofre seg på bålet med ham og begå selvmord i flammene. Disse grusomme begravelsene sjokkerte engelskmennene.

«I cannot describe to you the horror I felt on seeing the mangled condition she was in; almost every inch of skin on her body had been burnt off; her legs and thighs, her arms and back, were completely raw; her breasts were dreadfully torn, and the skin hanging from them in threads; the skin and nails of her fingers had peeled wholly off, and were hanging to the back of her hands. (…) We had her sendt to the hospital, where every medical assistance was immediately given to her, but without any hope of her recovery. She lingered in the most excruciating pain for about twenty hours and then died», skriver et anonymt øyevitne til en enkebrenning til redaktøren av Bombay Courier.

- Disse beskrivelsene minnet meg om de middelalderske forestillingene av helvete, slik det tilslutt ble utkrystallisert. Å brenne til døde er vel den verst tenkelige skjebne et menneske kan forestille seg, sier Østigård, som dermed kom til teorien om at det er opplevelsen av å se levende mennesker bli brent på bålet, som er årsaken til at disse tankene oppsto.

Slik får man altså en slags sirkelvirkning. Hekser ble brent på bålet for å ha vært i pakt med djevelen. Dette skapte et folkelig konsept om helvete og helvetesilden, som fikk så sterk innflytelse at det ble et problem de høyreligiøse ble nødt til å ta løse og sette i system. Slik fikk man definert helvete, som et sted der man brenner til evig tid. Og så ble heksebrenningene igjen et bevis på hvor jævlig det var i helvete.

Ikke et “jævlig” helvete

- Allerede på 1200-tallet begynte Thomas Aquinas å teologisk legitimere skillet mellom ild og vann. Han plasserte ild som renselsesmiddel etter døden, og dåp og vann i dette livet, forklarer Østigård.

Men på tross av dette levde det lenge parallelle forestillinger, noe blant andre forfatteren Dante er et eksempel på. Når han beskriver helvete på 1300-tallet, er der både is, vann og ild.

- Det er blant annet derfor jeg mener det ikke fantes et «jævlig» helvete i begynnelsen, men at dette ble til som et resulatet av en gradvis prosess, sier han.

Østigård synes det er interessant å notere at de middelalderske forestillingene om helvete utfordrer vitenskapsteorien. Nærmere bestemt filosofen Descartes’ skille mellom kropp og sjel, som har fått så stor innflytelse i vestlig tankegang. Ifølge Østigård blir det kartesianske skillet helt feil utfra en helvete- skjærsildstankegang, hvor man ikke plasserer den menneskelige moral i sjelen, men brenner av synd ved å brenne kjødet.

Mektig metafor

- På denne måten anser man hele kroppen som en biomoralsk substans, sier Østigård, som mener konseptet om helvete må ansees som en av de mest gjennomgående og påtrengende tanker som noen gang er skapt.

- Historien om helvete er historien om det største bilde som er skapt noensinne - en metafor så mektig at den har strukturert vestlige samfunn i hundrevis av år, sier han.

I enkelte miljøer brukes faktisk disse forestillingene om helvete fremdeles som et skremselsbilde på hva som vil skje med syndere etter døden. Det er kanskje ikke så rart, siden det bare er noen få år siden helvete offisielt ble avskaffet av paven i Roma. Nå er det ikke lenger snakk om at syndere skal brenne til evig tid. Nå er helvete definert som et fravær av Gud.

- For de fleste en ikke fullt så skremmende tanke, sier Østigård.

Powered by Labrador CMS