Dødisgroper forteller naturhistorie

Nordlige deler av Russland var isfrie lenge før Skandinavia. Derfor er det blitt bevart spor av liv her fra mange årtusener tilbake, blant annet i de såkalte dødisgropene.

Publisert

- En av grunnene til at vi er så interessert i nettopp dette området i Russland, er at her finnes det helt spesielle glasiale forhold, sier Mona Henriksen, førsteamanuensis i geologi ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB).

Isfritt

- Her var det isfritt i tusenvis av år, mens Skandinavia ennå lå dekket av is. Norge har vært isfritt de siste 10 000 år, mens de siste istidene i områdene ved Petsjora, helt nord i Russland, var for 90 og 60 000 år siden, sier hun.

Et isdekke med senter over Barents- og Karahavet nådde det russiske fastlandet, og avsatte store endemorener her.

Fordi området har ligget ved brekanten eller utenfor isen, er mye av sedimentene blitt værende igjen. Det vil si at de ikke er blitt skurt bort av isen.

Da kan forskerne finne lag på lag med jord, grus og stein - med rester av liv som kan spores langt tilbake i tid.

Det kan være spor etter planter, dyr, skjell eller andre ting, som kan fortelle oss noe om hvordan livet var på jorda den gangen.

Dødisgroper

- Et av de spennende fenomenene vi undersøker kalles dødisgroper.

- Det er store isklumper som er blitt begravd i sedimentene, og blitt liggende som is fordi det har vært permafrost i området. Det vil si frost i bakken året rundt, slik det er på Svalbard nå, forteller Henriksen.

En del av disse isklumpene har overlevd opp til 50-70 000 år i bakken før de tinte opp, da klimaet ble varmere på slutten av istiden. Nå er de blitt til innsjøer.

Henriksen mener det er mye spennende i sedimentene i bunnen av disse innsjøene:

- Men disse dødisgropene er ikke eldre enn 13 000 år. For å finne innsjøsedimenter som går lenger tilbake i tid, har vi begynt å undersøke bassenger i berggrunnen i Uralfjellene.

- Omliggende morener ble også undersøkt for å finne ut når breen sist lå over dette området. Vi var utpå flere av innsjøene i sommer, og skal reise opp igjen i vinter for å hente opp borekjerner, sier hun.

Urbefolkning

Forskerne har gjort undersøkelser både i Polar Uralfjellene og lenger nede i Petsjora-lavlandet. Dette er en veldig bortgjemt del av Russland, og enkelte av folkene som bor her, lever fremdeles på tradisjonelt vis.

"Nenetsere er urbefolkningen i Polar-Ural i Nord Russland."
"Nenetsere er urbefolkningen i Polar-Ural i Nord Russland."

Framkomstmiddelet den dag i dag er slede trukket av reinsdyr, noe som egner seg godt på tundraen.

De eldste spor av mennesker i disse områdene er nesten 40 000 år gamle. Under istiden har folk jaktet på og levd side om side med hester, reinsdyr, bison og mammut i årtusener.

- I dag er både bison og mammuten borte, men det er mange rester av dyrene i sedimentene vi undersøker, forteller Henriksen.

Dykk i naturhistorie

Hun synes det er svært spennende å forske i hvordan verden har sett ut, hvordan det har skiftet mellom lange perioder med is og kulde, til varmere klima hvor helt andre dyr og planter kunne leve.

- Det å kunne reise til slike bortgjemte steder, dykke nedover i naturhistorien og hente opp informasjon som også kan fortelle noe av betydning for vår tids klimautfordring, er noe av det som gjør det morsomt å være forsker, sier Mona Henriksen.

Sammen med Jan Mangerud og John Inge Svendsen ved Universitetet i Bergen, er hun engasjert i polarårprosjektet ICEHUS II, eller Ice Age development and Human settlement in northern Eurasia, som er prosjekttittelen.