Nomader i Afrika lever av husdyrhold og i løpet av et år forflytter de seg over store geografisk områder. For å kunne overleve er de helt avhengige av å vite hvor det er nok beite til dyra.

Derfor er det nødvendig for nomadene å drive husdyrholdet på en slik måte at landskapet og beitemarkene ikke forringes, for eksempel av forørkning eller overbeite.

Når de forlater et sted og drar videre, vet de at om noen måneder vender de tilbake hit og da er det viktig at landskapet er restituert. Denne avhengigheten av og tette samspillet med naturen gjør at nomadene kjenner landskapene og tåleevnen til området svært godt.

Erfaringsbasert kunnskap

Når en økolog skal gjøre en vurdering av et landskapsområde, for eksempel om tåleevnen for beiting og dyretetthet, trekker vedkommende sine konklusjoner på bakgrunn av ett eller kanskje to besøk.

- Nomadene lever i området året rundt og vet hva landskapet tåler og hvordan det endres med årstidene, sier professor Gufu Oba ved Noragric, Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB).

- Et landskapsområde kan se ødelagt ut og tilsynelatende være uegnet til beiting, men etter noen måneder vil det samme området være frodig og grønt.

- Nomadene har denne nøyaktige kunnskapen om de ulike landskapsområdene de lever i, og de bruker kunnskapen for å bestemme hvor de skal la dyre beite, hva slags dyr som skal beite hvor og hvor mange dyr et bestemt område tåler.

Overleverte erfaringer

- Denne kunnskapen er ikke nedskrevet eller dokumentert, men er overleverte erfaringer gjennom mange generasjoner. Det er grundig og nøyaktig kunnskap som både forskere, myndigheter og internasjonale organisasjoner kan dra nytte av, sier Gufu Oba.

Han tilhører selv en nomadegruppe fra Kenya, og forsker på hvordan lokal kunnskap kan tas i bruk i forbindelse med implementering av internasjonale miljøkonvensjoner.

Den 20. og 21. juni arrangerer Noragric konferansen Transforming Landscapes of Poverty - Resources, Rights and Conflicts, der fokus blant annet er på hvordan landskap oppfattes forskjellig lokalt og av utenforstående “eksperter”.

Navnet forteller

- Vi vet at språket vårt avspeiler kultur og måten et folk lever på, for eksempel har inuitter mange ord for snø. På sammen måte har nomader i Afrika, som driver med husdyrhold, mange ord - og faktisk et eget begrepsapparat - for å karakterisere forskjellig landskap eller beitemarker.

- Det prinsippet de bruker for å karakterisere de ulike områdene er systematisk og gir utfyllende informasjon om egenskapene ved landskapet.

Selve navnet gir informasjon om hva slags type jord det er, hvilken farge jorda har, hvordan landskapet er formet, og det er grunnvann her og hvordan vegetasjonen er.

Navn etter hendelser

Også historiske hendelser som for eksempel omfattende savannebranner kan avspeiles i hvordan et bestemt område navnsettes. På den måten gir navnet utfyllende informasjon om de ulike landskapsområdene.

Et eksempel er ordet “Ngulupo nanyoko loruko nchapata essar” i språket Maa. Direkte oversatt betyr det: jord av blandet kvalitet, i et område med bakker og åser, hvor det er grunnvann og som er skogbevokst.”

Dersom vegetasjonen er gress og ikke skog, vil det siste leddet i navnet “essar” (skog), byttes ut med “engumoto” (gress). Denne navnsettingen er helt systematisk.

Det som er interessant er at det samme prinsippet brukes av mange ulike nomader spredt over mange land i Afrika. De har ulike språk, men navnsetter og klassifiserer landskapsområder på samme måte.

Bidrar i miljøarbeid

Språket avspeiler den grundige kunnskapen nomadene har, og viser dermed at de er i stand til å vite hvordan landskapsområdene skal forvaltes.

- Det er denne kunnskapen som kan være nyttig for myndighetene når internasjonale konvensjoner - for eksempel om biodiversitet og forørkning - skal implementeres i områdene der nomadene lever.

- Ved å ta i bruk den lokale kunnskapen, blir kunnskapsbildet større og mer nyansert. Og på den måten kan vi finne fram til hensiktsmessige løsninger for hvordan natur og landskap kan forvaltes, sier Gufu Oba.