Noen tusen lysår borte, i stjernebildet Skytten, ulmer Trifidetåken. Objektet fått sitt navn fra de mørke støvbåndene som synes å dele tåkens glødende hjerte i tre deler.

Den representerer et fengslende portrett av de tidlige stadiene i stjernenes liv, fra fosterstadium til fødsel og sitt første lys. Varmen og solvinden fra nyklekte, energiske stjerner er med på gjøre Trifidetåken til en gass- og støvfylt heksegryte.

Over tid vil de mørke fingrene med materie som er strødd rundt omkring i området, selv kollapse og danne nye stjerner.

Gammelt yndlingsobjekt

Den franske astronom og kometjeger Charles Messier observerte Trifidetåken første gang i juni 1764 og innlemmet det diffust lysende objektet som nummer 20 i sin berømte katalog.

Observasjoner gjort 60 år senere av John Herschel avslørte støvbåndene som ser ut til å dele denne kosmiske skyen i tre deler. Herschel syntes derfor at Trifid Nebula (“trifid” betyr tredelt på engelsk) var et passende navn.

Nå har dagens astronomer tatt et nytt, fantastisk bilde av Trifidetåken, opplyser en pressemelding fra European Southern Observatory (ESO). Det er tatt med vidvinkelkameraet (Wide-Field Imager) på ESOs 2,2-meter-teleskop ved La Silla-observatoriet i det nordlige Chile.

Tre forskjellige typer stjernetåker

På det nye bildet får vi et godt inntrykk av hvordan de ulike regionene i Trifidetåken ser ut i synlig lys. 

I det blålige området øverst til venstre, kalt en refleksjonståke, sprer gassen lyset fra nærliggende stjerner. De største av disse stjernene skinner kraftigst i den varme, blå delen av det elektromagnetiske spektrum.

Dette kombinert med det faktum at støvkorn og molekyler sprer blått lys mer effektivt enn rødt lys – en egenskap som forklarer hvorfor himmelen er blå og solnedgangene røde – gjør at denne delen av Trifidetåken preges av en asurblå farge.

Nedenfor, i det runde, rødrosa området, finner vi en emisjonståke. Gassen i tåkens sentrum varmes opp av hundrevis av energiske unge stjerner inntil den sender ut det karakteristiske røde lyset som kjennetegner oppvarmet hydrogengass.

Prosessen er den samme som finner sted inni lysende butikkskilt, der neongass lyser med en rødoransje farge.

Gassen og støvet som går på kryss og tvers gjennom Trifidetåken, utgjør den tredje typen stjernetåke vi finner i denne kosmiske skyen. Dette er kjent som mørke tåker, ettersom de absorberer og blokkerer for lyset fra bakenforliggende kilder (Hestehodetåken er sannsynligvis den mest berømte mørke tåke).

Inne i disse mørke båndene fortsetter levningene etter tidligere runder med stjernedannelse å samle og forene seg under gravitasjonens ubunnhørlige tiltrekningskraft.

Økningen i tetthet, trykk og temperatur i disse gassklumpene vil til slutt utløse atomkjerneprosessen fusjon. Dermed blir enda flere stjerner skapt.

Gasstunger og “EGG”

I den nedre delen av emisjonståken stikker en gasstunge ut fra skyen og peker rett mot stjernen som er Trifidetåkens største energileverandør.

Dette er et eksempel på en “fordampende gassglobul”, eller “evaporating gaseous globule” (EGG) på engelsk. En slik EGG kan også sees i Ørnetåken, et annet kjent område med stjernedannelse.

På tuppen av gasstungen, som for øvrig ble fotografert av Romteleskopet Hubble i 1999 (se over), har en liten klump av tett gass klart å stå imot den intense strålingen fra den massive nabostjernen.