Forskningsposten ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) var den første i sitt slag i landet, og ble etablert i 1992 etter en modell fra USA.

I løpet av de knapt 13 årene har avdelinga hatt over 15 000 besøk av forsøkspersoner. Det inkluderer alt fra folk som bare skal avgi en blodprøve og svare på et spørreskjema, til de som skal prøve ut medikamenter over flere år.

Ved denne avdelinga vet de alt om hvor viktige og verdifulle forsøkspersonenes bidrag er. For hva hadde vel forskningen vært uten?

- De er det viktigste av alt. Det nytter ikke å prøve ut nye medikamenter som skal brukes på mennesker bare på rotter eller griser. Den menneskelige kroppen er for sammensatt. Derfor er forsøkspersonene alfa omega for forskningen som foregår her, forteller avdelingssykepleier Elin Hanssen ved Forskningsposten.

Nedringt etter annonse

Heldigvis har de ingen store problemer med å få tak folk som kan tenke seg å være forsøkspersoner. Vanligvis melder det seg flest frivillige når folk forstår hensikten med prosjektet, eller når de mener de selv kan ha nytte av det.

For en tid tilbake ble det annonsert etter forsøkspersoner til et forskningsprosjekt på “moderat eller lett forhøyet kolesterol”. De ansatte opplevde en “storm” på telefonen av folk som gjerne ville stille opp.

- Vi synes det er imponerende at folk stiller opp. Noen av dem stiller også opp flere ganger. Når prosjektet pågår over lengre tid, jo lettere er det at folk dropper ut. Men vi ser at vi holder lenge på dem som stiller opp. Det er forholdsvis sjelden folk trekker seg, sier Hanssen.

Lettest er det å rekruttere studenter og aldersgruppen 60+, noe som kan komme av at disse gruppene har større mulighet til å stille opp i vanlig arbeidstid. En annen stor gruppe forsøkspersoner er pasienter. De blir spurt når forskningen dreier seg om pasientenes egen sykdom.

Skal ikke kjøpes og belønnes

I USA har man vært opptatt av problemet med profesjonelle forsøkspersoner. Det vil si folk som gjør et levebrød av betalingen de får for å stille opp i forskningens tjeneste.

- Når det gjelder betaling er det veldig strengt i Norge. Forsøkspersonene skal ikke være “kjøpt”, sier Elin Hanssen.

- Men det er lov til å gi kompensasjon dersom forsøkspersonene for eksempel ofrer mye tid på prosjektet, men det er ikke snakk om mye penger. Under en tusenlapp.

- Størsteparten får imidlertid ingenting og industrien betaler aldri. Men man kan få dekket faktiske utgifter som reiseutgifter, opplyser seksjonsleder Anne-Sofie Sand ved Forskningsposten.

Det er et større problem at prosjektene ofte har lite penger til å dekke forsøkspersonenes faktiske utgifter. Det betyr at forskningsmiljøet i Tromsø er mer avhengig av at folk nært byen melder seg frivillig. Det begrenser antallet potensielle forsøkspersoner nokså kraftig.

Informert samtykke

Før en forsøksperson kan bli med på et prosjekt må han eller hun skrive under en samtykkeerklæring. Dette er veldig viktig at folk blir informert om hva de sier seg villig til å være med på, ikke minst med tanke på eventuelle bivirkninger eller ubehag.

Man får også vite at man kan trekke seg når som helst uten å bli avkrevd noen begrunnelse.

- Frivilligheten er helt sentral, understreker Sand.

- Hva bør en tenke igjennom dersom man ønsker å være en forsøksperson?

- Det viktigste er å lese samtykkeerklæringen nøye, bruke tid på den - og gjerne diskutere det med familien. Still spørsmål til dem som står bak forsøksprosjektet slik at du får svar på det du lurer på.

- Noen prosjekt pågår over lengre tid, så du må tenke over om du har mulighet til å stille opp i hele perioden. Og hvis det er snakk om risiko for bivirkninger eller ubehag bør du avveie om du synes det er ok, oppsummerer Anne-Sofie Sand.