Kroppsøvingsfaget blir av mange sett på som et stadig viktigere fag i skolen, rett og slett fordi det bidrar til økt fysisk aktivitet i hverdagen for våre barn og unge.

Og stort sett er faget veldig populært blant elevene, spesielt på barnetrinnet. Men også her er bildet nyansert.

“Ribbeveggløpere”

Idar Lyngstad er høgskolelektor i kroppsøving ved Høgskolen i Nord-Trøndelag, og har lenge fattet interesse for å se nærmere på et fenomen han har kalt “ribbeveggløpere”.

– Ribbeveggløpere er elever som tilsynelatende deltar i kroppsøvingsaktivitetene, men som slettes ikke synes det er artig.

– De er pliktoppfyllende og samvittighetsfulle, og strekker seg derfor langt for ikke å avsløre at de mistrives. De er med, men om de får ballen vil de egentlig ikke ha den, sier Lyngstad.

Selve begrepet snappet han opp fra en erfaren kroppsøvingslærer som en gang fortalte om elever som hun kalte “ribbeveggløpere”. Dette var elever som løp langs ribbeveggen på langsiden av gymsalen når de hadde ballspill.

De løp fram og tilbake i takt med spillet, men holdt seg hele tiden tett ved ribbeveggen. De fikk sjelden ballen, men var heller ikke interessert i å få den. Læreren sa at dette var elever han fulgte ekstra nøye med, fordi de skjulte noe.

– Her er jeg interessert i oppfatninga lærerne gjør seg av hvordan elevene opplever kroppsøvinga, og spesielt av “ribbeveggløperne”, som er de elevene som i teorien fortoner seg vanskelige å fortolke, sier Lyngstad.

– Hvordan klarer lærere å avdekke hva elevene skjuler og hvordan prøver de å legge til rette for at de får en positiv opplevelse framfor en forventet negativ opplevelse?

Upløyd forskningsmark

Elevers skjuleteknikker og læreres evne til å avdekke hva som skjules er ifølge Lyngstad så langt å regne for upløyd forskningsmark.

Lyngstad har det siste året gjennomført en rekke intervjuer med kroppsøvingslærere i grunnskolen, som har avdekket en del av de ulike skjuleteknikkene som brukes.

Klassikeren er ikke ribbeveggsløperen, men de som opptrer som klovner, og som bagatelliserer når de får et problem.

– Jeg antok at det måtte være nærmest umulig å avdekke hva elever opplever i kroppsøving når de benytter skjuleteknikker, men så feil kan jeg ta, sier Lyngstad.

– Det viser seg at lærerne tvert imot leser skjuleteknikkene godt, og at de ofte også raskt greier å avdekke hva som skjuler seg bak atferden.

Bredt spekter av skjuleteknikker

Ifølge lærerne er skjuleteknikker et dagligdags fenomen i undervisningen, med mange variasjoner som for eksempel klovneri, tøysing, utagering og bagatellisering.

Disse brukes ofte fordi det er lettere å takle korreks på grunn av dårlig oppførsel enn oppmerksomhet på grunn av at de ikke mestrer øvelsene.

Det å være tøff, rå, bråkete og morsom er andre skjuleteknikker, som benyttes for å hevde seg over de andre, og som ofte skyldes manglende mestringsfølelse.

En annen skjuleteknikk kan være at elevene faktisk gjør det de blir bedt om, uten at de egentlig vil det. Samtidig viser lærernes beskrivelser at skjuleteknikkene ofte er situasjonsbetinget, og at de kan variere i følge med innholdet i timene.

Et klassisk eksempel det pekes på er gutter ved overgangen fra ballspill til dans og turn eller lignende.

– Lærerne greier også relativt enkelt å se hva som skjuler seg bak atferden etter å ha erfart skjuleteknikk gjentatte ganger. Ganske ofte ser de at elever prøver å skjule at de ikke mestrer aktiviteten, eller er redde for å gjennomføre en øvelse.

– De kan også se at elever prøver å skjule at de har lav fysisk kapasitet, og er dårlig trent, sier Lyngstad.

Erfaring – en viktig rolle

Denne evnen lærerne har til å avdekke skjuleteknikker forklarer Lyngstad på flere måter. Lærernes lange erfaring, blant annet med de samme elevene men i andre fag, spiller en svært betydningsfull rolle.

Lærernes erfaring gjør at de forstår hva elevene opplever ut fra atferd, uten at de faktisk behøver å snakke med dem.

- Lærere fortolker elevenes atferd innenfor rammer som defineres av sosiale symboler og regler i kroppsøvinga, og evner å forestille seg hva elever opplever på grunnlag av dette. Samtidig dreier det seg om en refleksiv prosess, der kroppsøvingslæreren lever seg inn i elevers bevegelsesverden, hevder Lyngstad.

Feiltolkninger

Samtidig påpeker Lyngstad at det ikke alltid er slik at lærerne avdekker hva elever skjuler med det samme. Usikkerhet og tvetydige kroppslige signaler kan komplisere tolkningsprosessen, og skaper med det et behov for å samtale med elevene om denne usikkerheten.

– I tillegg kan det skje at selv erfarne lærere tolker elevene feil, sier Lyngstad.

Han har også erfart at elever kontinuerlig kan opptre smart og korrigere egen skjuleteknikk, for å spille på det de vet lærerne tror er deres skjuleteknikker.

Selv om lærerne hadde en rikholdig erfaringsbank rundt elevers skjuleteknikker, viser Lyngstads undersøkelse at det er umulig å beskrive en bestemt undervisningsmetode for å forebygge en negativ innstilling til kroppsøving.

– Det må alltid tas individuelle hensyn, sier Lyngstad.

– Samtidig er det en rekke forhold som kompliserer tolkningsprosessen, som for eksempel hvis elever har en annen kulturbakgrunn. Disse har ofte en annen bakgrunn både språklig og når det gjelder fysisk aktivitet.

Om å se dem

Lærerne som var med i undersøkelsen understreket dessuten viktigheten av å se elevene, prate med dem og motivere dem, og samtidig skape aksept for at ikke alle er like gode i alt.

I tillegg er det viktig med humor, for å ufarliggjøre vanskelige situasjoner.

Selv om lærerne tilsynelatende har lett for å lese elevers ulike skjuleteknikker, mener Lyngstad det er usedvanlig viktig å være bevisst på elevenes metoder.

– Skjuleteknikkene indikerer en uønsket, negativ opplevelse av kroppsøvingen, som igjen kan føre til en negativ innstilling til kroppsøving generelt.

– For disse elevene kan det være vanskelig å bevare god kroppslig selvoppfatning, samt oppnå sosial selvtillit, sier Lyngstad.

Han er nå i sluttføringen på en rekke artikler som skal settes sammen til en doktorgradsavhandling i pedagogikk.