- Henrik Ibsen har vært en faktor i Irans intellektuelle liv i snart 100 år, både gjennom utallige oppsettinger av hans stykker og gjennom hvordan han har påvirket landets egne dramatikere, forteller Farindokht Zahedi.

20. januar disputerer hun over sin doktoravhandling “Henrik Ibsen and Iranian Modern Drama: Reception and Influence”.

I den dokumenterer og analyserer hun relasjonene mellom den norske dramatikeren og Iran, fra den første Ibsen-oppsetningen i 1909 og fram til revolusjonen i 1979.

Diskret og sofistikert

- Det var særlig de sosiale aspektene ved Ibsens verker som gjorde dem så relevante for oss, siden de ga gjengklang iransk samfunnsliv og landets utvikling, understreker Zahedi, som selv har undervist i drama ved Universitetet i Teheran siden 1983.

Iranere ble også inspirert av Ibsens avanserte tekniske dramaturgi og hans estetiske virkemidler.

- I motsetning til for eksempel Bertolt Brechts agiterende og provoserende stil, framstilte Ibsen konflikten mellom individ og samfunn på en diskret og sofistikert måte. Jeg tror dette var en av hovedgrunnene til at han har vært så sentral for oss.

Ibsens inntog i Iran startet tre år etter hans død og kom via det sørlige Kaukasus.

- Armenske teatergrupper med iranske røtter turnerte mye i Iran, og i 1909 satte en av dem for første gang opp Ibsen, nærmere bestemt “Lille Eyolf”, forteller Zahedi.

- I årene som fulgte ble en rekke andre Ibsen-stykker fremført, oversatt og lest, deriblant “En folkefiende”, “Gengangere” og “Brand”. Men på 1920- og 1930-tallet forsvant nordmannen i stor grad fra iranske teaterscener, mye av politiske årsaker.

Den andre Ibsen-bølgen kom på 1940- og 1950-tallet da det ble større muligheter for å sette opp vestlige dramatikere.

Den første Nora

I sitt arbeid med doktoravhandlingen har Zahedi intervjuet en rekke aldrende, iranske teaterveteraner, deriblant den første som satte opp “Et dukkehjem” på en iransk scene. Det var i 1957.

- Hun var kommunist, utdannet i Moskva, og spilte selv rollen som Nora. Kvinnen som nå er rundt 80, fortalte meg at hun så sin tolkning som feministisk, mens andre mente oppsetningen var en oppfordring til frihet for alle, ikke bare kvinner.

Zahedi har i særlig grad studert hvordan Ibsens stykker ble tolket i relasjon til sosiale forhold og samfunnsutviklingen i Iran.

- I 1969 var det en berømt teaterinstruktør som satte opp en marxistisk versjon av “En folkefiende”. Han gjorde Dr. Stockman til revolusjonær og plasserte skuespillere rundt i salen som ropte skjellsord mot ham på scenen.

- Og under opptakten til revolusjonen i 1979 ble Brand framstilt som en religiøs leder som ville etablere en ny verden.

Som en konsekvens av å bli hyppig spilt, tolket og analysert har Ibsen også fått stor innvirking på iranske forfattere og landets realistiske litterære tradisjon.

- En av Irans største dramatikere, Akbar Radi, har for eksempel sagt at han aldri hadde valgt sitt yrke om det ikke var for at han så “Et dukkehjem” da han var 18, forteller Zahedi.

Iransk inspirasjon for Ibsen?

Fra hun i 1998 ble invitert av Nationaltheatret i Oslo til å skrive om forholdet mellom Ibsen og Iran, har mye av Zahedis tid gått med til å saumfare bibliotek og arkiver verden over på nitid jakt etter dokumentasjon.

Underveis oppdaget hun at Ibsens samtidige og litterært beslektede kollega Mirza Fath ‘Ali Akhundzadah var blitt oversatt til norsk i 1888 av bergenseren Christian Mohn.

- Akhundzadah bodde i Tbilisi, Georgia, men hadde persiske røtter og skrev alle sine stykker med iransk setting. Han var godt kjent i Europa, og ble altså oversatt til blant annet norsk.

- Så det er aldeles ikke usannsynlig at Henrik Ibsen både leste og lot seg inspirere av iransk dramatikk, og at utvekslingen mellom ham og Iran altså har gått begge veier mener Zahedi.

Les mer:

• Om Farindokht Zahedis disputas
• Senter for Ibsen-studier
• Ibsen-nett.