Sykepleier Camilla Grøver Aukrust er midtveis i sitt doktorgradsløp.

Så langt på den akademiske løpebanen har flere dører åpnet seg for ph.d.-kandidaten:

Våren 2022 var hun «visiting student researcher» ved prestisjetunge Harvard Medical School i Boston i USA.

Og hun er valgt til å lede et sykepleier-team innen global nevrokirurgi – sammen med en sykepleier fra Malaysia – ut 2023.

Etter nyttår står feltarbeid i Malawi for tur.

LES OGSÅ

Stuper fruktbarheten etter fylte 35 år?

Forsker på helsehjelp til barn med hydrocephalus

Aukrust deler gjerne noen tips til sykepleiere som planlegger en doktorgrad og som vil legge inn et utenlandsopphold.

Selv har hun en master i global helse og er nå midtveis i sitt doktorgradsprosjekt. Temaet er helsehjelp til barn med hydrocephalus i Malawi. Hydrocephalus er den tilstanden som tidligere ble kalt vannhode (se faktaboks).

Avdelingsleder ble første døråpner

Da masteren var levert i juni 2019, hadde hun lyst til å fortsette videre på det akademiske sporet. Men hvordan skulle hun få til det?

Nevrokirurgisk avdeling på Rikshospitalet hadde vært hennes arbeidsplass i 16 år. Nå ba hun om en samtale med daværende avdelingsleder Sissel Reinlie.

– Kort fortalt så spurte jeg henne: Kan du tenke deg at jeg forsker femti prosent av tiden?

Svaret var ja.

– Jeg var så heldig å få støtte til å gjennomføre doktorgraden over seks år i kombinasjon med 50 prosent klinisk arbeid på nevrokirurgisk overvåkning på Rikshospitalet, forteller hun.

– Sissel Reinlie har vært min døråpner, slår Camilla Grøver Aukrust fast.

Og dette førte til at flere andre dører også åpnet seg, skulle det vise seg.

5. juledag i 2021 satte hun seg på flyet til USA. Målet var Boston og Harvard Medical School.

For å finansiere oppholdet hadde hun fått Fulbright-stipendet.

Tok med familien til Boston

Ett av kravene for tildelingen av stipendet er at man er i utlandet i minst fire måneder.

– De to yngste barna ble med meg, forteller hun.

– Dessuten hadde jeg med meg moren min, som har vært tilknyttet samme universitet i Boston i en årrekke. Hun arbeidet også mens vi var der, i tillegg til å være en uvurderlig støtte for barna.

Barna gikk på offentlig amerikansk skole. Det å få byttet skole i en så kort periode, krevde litt planlegging i forkant. Også det å finne et sted å bo:

– Jeg ble heldigvis tipset om en seriøs nettside, og vi endte opp med å finne en leilighet i gangavstand til Harvard Medical School.

Programmet hun skulle følge, het Program in Global Surgery and Social Change.

– For meg passet det perfekt. Veldig relevant for det jeg forsker på, sier hun.

Første sykepleier på programmet

De aller fleste andre på programmet var leger. For det meste kirurger. Hun var den eneste sykepleieren.

– Jeg var faktisk den første sykepleieren som hadde vært der. Men det opplevde jeg på ingen måte som noe problem, forteller hun.

– Tvert imot. Alle leger jeg har møtt, både i USA, Malawi og i Norge, har heiet meg frem. Når vi diskuterer, er spørsmålet som regel: «Hva tenker du som fagperson?», ikke «hva tenker du som sykepleier?».

Under oppholdet i Boston var det en fordel at hun «snakket faget flytende» etter å ha jobbet med nevrokirurgi i 16 år.

– Målet er at pasientene skal få det bedre

– Forskningen på dette området har tradisjonelt vært legedominert. Generelt har jeg inntrykk av at forskere med sykepleierbakgrunn oftere velger temaer som er litt bredere. For eksempel det som omhandler helsetjenesteforskning, pasientforløp eller helsepersonellets rolle, sier hun.

Nettopp dette er temaer og vinklinger som også er utbredt innenfor samfunnsmedisin og ved Program in Global Surgery and Social Change, påpeker hun.

– Det er bra og nødvendig. Målet med forskningen er at pasientene skal få det bedre. Da må vi også ha kunnskap om hva som skjer før og etter at pasienten har vært på operasjonsbordet, sier hun.

Det er også slik at Aukrust har barndomsminner fra nettopp dette universitetet: Moren hennes hadde flere forskeropphold ved Harvard, og Aukrust bodde der i to omganger som barn.

– Det var veldig gøy å komme tilbake. Jeg har gode minner fra den tiden.

Som voksen merket hun noe annet også:

– Harvard er nesten magnetisk. Det er så inspirerende og motiverende å være der, sier hun.

– Hele poenget er å knytte kontakter

Med tilgang til kontor tre ganger i uken fikk hun to dager i uken mulighet til å jobbe fra det hun omtaler som universitetets fremragende biblioteker.

– Helt fantastisk, virkelig. Jeg jobbet med mine egne artikler, men man reiser jo ikke til USA for å sitte med nesa i pc-en. Hele poenget med oppholdet var å knytte kontakter. Så jeg tok initiativ til å møte mange, alt fra å ta en kaffe til å delta i debatter og ulike tilstelninger.

Blant annet deltok hun i tre webinarer – som moderator og som paneldeltaker.

På spørsmål om kulturforskjeller nevner hun skillet mellom jobb og fritid:

– Akkurat det er nok ikke så til stede som jeg var vant til. Man er mer påkoplet hele tiden, sier hun.

Har en amerikansk mentor

– Det hadde vært fabelaktig å få anledning til å reise tilbake til USA. Det viktigste jeg sitter igjen med, er nettverket jeg fikk og menneskene jeg møtte. Særlig Kee Park, som inviterte meg, har både gitt meg mye tillit og med det også en del ansvar.

Kee Park er nevrokirurg og «lecturer» ved Program in Global Surgery and Social Change.

– Jeg føler meg privilegert som kan kalle ham min amerikanske mentor.

– Dette var en stor mulighet som jeg var så heldig å få. Er du stipendiat og har anledning, så søk om støtte til et utenlandsopphold, oppfordrer hun.

Tips til andre som vil ut

Aukrust legger inn et par tips på veien:

• Du vil trenge en invitasjon fra et universitet, bruk nettverket ditt til å komme i kontakt med de rette personene.
• Invester tid på søknaden om finansiering.

Selv la hun inn mange timers innsats for å få søknaden om Fulbright-stipendet så god som mulig. Det viste det seg å være verdt.

– Jeg kan ikke få fullrost Fulbright-kontoret i Norge nok. Ved siden av stipendet jeg fikk tildelt, så var de en enorm hjelp i forbindelse med alt som måtte på plass, både før og under USA-oppholdet.

I tillegg søkte hun et utenlandsstipend fra Norsk Sykepleierforbund og fikk det også, forteller hun.

Et annet tips er å få til utenlandsoppholdet til riktig tid.

– Mitt råd er å ikke dra ut for tidlig i ph.d.-løpet. Da bør man bruke tid på å stable sitt eget prosjekt på bena. Men heller ikke for sent, for da rekker man ikke fullt ut å dra nytte av det et utenlandsopphold gir.

Litt før halvveis i doktorgradsarbeidet mener hun altså er det mest perfekte.

– Da får du best utbytte av oppholdet, og de får også utbytte av deg, sier hun.

LES OGSÅ

Risikoen for brudd er størst når aldersforskjellen er stor

Leder globalt sykepleier-team

Mens hun var i USA, ble Camilla Grøver Aukrust spurt av Kee Park om å være såkalt nurse co-lead i det globale nettverket Global Neurosurgery Committee/World Federation of Neurosurgical Societies med en annen sykepleier fra Malaysia, Yee Yit Cheng.

Sammen skal Cheng og Aukrust lede sykepleieteamet i denne komiteen frem til desember 2023. Teamet består av rundt 25 sykepleiere fra 18 land, de fleste lav- og mellominntektsland.

– Vi har utarbeidet en strategiplan som fokuserer på forskning, helsepolitikk og «advocacy», sier hun.

Med i teamet er også Cathrine Buaas Tverdal, som er nevrosykepleier med doktorgrad fra OUS.

– Også her er det første gang sykepleiere er representert. Å inkludere sykepleiere i denne komiteen ble initiert av Kee Park, som leder Global Neurosurgery Committee, sier Aukrust.

I slutten av mai møtte hun Kee Park igjen i Genève i Sveits. Da var de, sammen med andre fra programmet ved Harvard, deltakere på det 75. World Health Assembly-møtet.

– Det er fascinerende og inspirerende å se hvordan det helsepolitiske arbeidet foregår, og utrolig lærerikt. Jeg fikk støtte til denne turen av Forskerskolen for Global Helse ved NTNU, forteller Aukrust.

Nødvendig å kople seg på andre

Halvveis i løpet gjør hun seg noen betraktninger:

– Jeg prioriterte å knytte kontakter og skape et nettverk mens jeg var i Boston. For å få fremdrift i et doktorgradsprosjekt tror jeg det er viktig at man ikke sitter for mye alene.­ Det er helt nødvendige å kople seg til andre. Alene får man ikke til så mye.

Selv om det har kommet mye ut av ph.d.-perioden så langt, betyr ikke det at alle dager er like enkle å komme gjennom. Løpet er lang, og man må klare å stå i det. Av og til er det greit å tenke «det er bare en jobb», erkjenner hun.

– For meg fungerer det veldig fint å ha en fot i klinikken. Da holder jeg den kliniske kunnskapen ved like, samt at jeg beholder kontakten med mitt fagmiljø på Riksen. Det betyr mye for meg, sier hun.

– Det er jo det kliniske arbeidet som har ført meg hit, og det er best mulig behandling for pasienten som er drivkraften. Støtten jeg har fått fra ledelsen ved avdelingen min på Rikshospitalet, har vært enestående, sier Aukrust.

Et team av veiledere i ryggen

Hun peker også på hvor viktig det er å ha et godt veileder­team og ramser opp en lang rekke navn:

Heidi Fjeld, professor i medisinsk antropolog ved UiO, Per Kristian Eide, professor i nevrokirurgi ved OUS/UIO, Johanne Sundby, professor i global helse UiO, nevrokirurg Patrick Kamalo ved Queen Elizabeth Central Hospital i Blantyre og spesialsykepleier Chimwemww Mula ved Kamuzu University of Health Sciences-school of nursing, de to siste i Malawi.

– Som ph.d.-kandidat har man selv ansvaret for å sette sammen et veilederteam. Det var helt bevisst at jeg ønsket meg et tverrfaglig team med fagpersoner fra ulike disipliner, fra både Malawi og Norge. Det er en sann glede å ha et så solid, tilgjengelig og ikke minst faglig dyktig team i ryggen.

I tillegg samarbeider hun med Lucinda Manda-Taylor i Malawi, som er forankret innenfor etikk og samfunnsfag.

Tverrfaglighet er kjempeviktig, mener Aukrust:

– Kirurgi er veldig horisontalt, du er avhengig av så mange ledd for at sluttresultatet det skal bli vellykket. Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom ulike faggrupper og profesjoner, og et godt samarbeid som må til for best mulig outcome for pasienten, sier hun.

Neste stopp: Malawi

I desemberutgaven av The Lancet Global Health kommer Aukrusts andre ph.d.-artikkel, hvor hun er førsteforfatter. Den omhandler hydrocephalus hos barn på det afrikanske kontinentet. Artikkelen ligger ute på Lancet Global­ Healths­ nettside.

Det som nå står for tur for Camilla Grøver Aukrust, er feltarbeid i Malawi i 2023. I løpet av fire uker skal hun intervjue mødre som er på ­sykehuset sammen med barn med hydrocephalus.

– Dette er noe av det jeg ser mest frem til, sier hun.

– Fra tidligere studier vet vi at mange barn med ­hydrocephalus på det afrikanske kontinentet kommer relativt sent til behandling. Neste artikkel søker å få mer kunnskap om veien fra mødrene begynner å ane at noe ikke er som det skal være med barnet sitt, og frem til de kommer til sykehus.

Spørsmålet er hvordan mødrene merker at noe ikke stemmer og hvem de søker råd hos.

– Vi vet at det er en del skam og stigma rundt hydrocephalus i mange land, inkludert i Malawi. Det kan være langt til nærmeste sykehus, og manglende infrastruktur kan hindre at barnet får rask hjelp. I dybdeintervjuene med mødrene er målet å avdekke faktorer som fremmer eller hindrer at barna får rask behandling.

Vil fortsette å forske

Hva Aukrust vil gjøre når doktorgradsprosjektet er avsluttet i 2025, er hun ikke helt sikker på ennå.

– Det vil tiden vise. Veien blir litt til mens man går. Men å arbeide og forske innenfor feltet global nevrokirurgi er noe av det mest meningsfulle, spennende og interessante jeg kan tenke meg. Det hadde vært et enormt privilegium å få muligheten til å fortsette med det.

LES OGSÅ

Hvorfor er det så mye mer bruk av tvang i psykiatrien nord og vest i Norge?