– Det var fortsatt så mye jeg lurte på. Spørsmål ingen kunne gi meg noe godt svar på.

Slik forklarer Ellisiv Lærum-Onsager hva som motiverte henne til å ta doktorgrad i såpass ung alder.

20. april 2018 forsvarte hun sin avhandling om ernæringsmessig risiko og livskvalitet hos eldre. Da hadde det gått to uker siden hun fylte 30.

– Jeg har alltid likt å lære, sier hun.

les også

De ble født under en fryktelig økonomisk krise. Så ble de gamle unormalt raskt

48 år i snitt

Sykepleiere disputerer generelt sett ganske sent. Mens snittalderen for alle som tar doktorgrad her i landet, er i underkant av 38 år, pusher akademisk anlagte sykepleiere gjerne femti før de er klare for disputas.

I forskning.no og fagbladet Sykepleiens spørreundersøkelse blant sykepleiere med doktorgrad var snittalderen ved disputas 48,2 år. Kun 16 prosent av doktorandene var under 40.

Den høye snittalderen bekreftes av NIFU-rapporten «Rekruttering til forskning i sykepleie» fra 2018. Her var 64 prosent av de kartlagte sykepleierstipendiatene eldre enn 40 år. Tilsvarende tall for alle stipendiater, uansett fagfelt, var 15 prosent.

Inspirert av mor

Hva bidro til at Ellisiv Lærum-Onsager kom i mål med doktorgraden sin såpass tidlig? En kombinasjon av tilfeldigheter, nysgjerrighet og inspirasjon fra mor, skal vi tro henne selv.

– Mitt yrkesliv har gjennomgående vært preget av at jeg ikke har hatt noen plan, forteller hun.

– Mamma var sykepleier og hadde sagt at det var et yrke med mange muligheter. Jeg likte jo mennesker, så da ble det sykepleie på meg også.

Sykepleiermoren til Lærum-Onsager har selv hovedfag og hadde en karriere innen både høyskole og forlag før hun gikk av med pensjon.

– Jeg har nok mye inspirasjon derfra.

Ikke ferdig utdannet

Lærum-Onsager gikk rett fra videregående til sykepleierutdanningen ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Deretter rett over på masterutdanningen ved NTNU, i en alder av 21 år.

– Jeg kjente på at jeg ikke var ferdig utdannet.

Den tverrfaglige masterutdanningen opplevde hun som spennende og givende. På studiet var det ikke mange sykepleiere. Hun tror hun var yngst av alle.

– Jeg trivdes godt. Det var et godt miljø. Rom for å diskutere fag.

Etter endt master jobbet hun klinisk et par år på St. Olavs hospital i Trondheim før hun flyttet tilbake til Østlandet.

– Også etter masteren var det mye jeg lurte på, spesielt innen ernæringsfeltet. Hvordan underernæring oppstår hos ulike grupper. Hvordan sykdomsprosesser påvirker ernæringssituasjonen. Relasjoner mellom fysisk aktivitet, trening og ernæring.

– Jeg fikk ikke så mange svar, samtidig som jeg tenkte at dette var veldig grunnleggende problemstillinger for sykepleie, sier hun.

Har aldri blitt undervurdert

I 2014 startet Lærum-Onsager doktorgradsløpet. Våren 2018 kunne hun altså smykke seg med landets høyeste akademiske grad, knapt 30 år gammel.

– Har du fått noen reaksjoner på alderen din?

Hun slipper ut en kort latter.

– Jeg velger å tolke det meste positivt. Folk har stort sett vært positive til at jeg har en «drive» og et engasjement for det jeg driver med. Og jeg har aldri opplevd å bli undervurdert på grunn av alder, sier hun.

– Hva tenker du kan være positivt ved å ta doktorgrad i relativt ung alder?

– For eksempel at det å studere ligger ferskt i minnet. Du trenger ikke innarbeide like mange studieteknikker og rutiner på nytt. Det å sette frister for deg selv. Jobbe selvstendig. Du sitter tross alt mye alene.

– Noe annet?

– Jeg har alltid sett på ph.d. som en utdanning for å lære et håndverk. Du skal lære å forske. Gjør du det tidlig, så har du flere år til å jobbe med interessante prosjekter og får gitt mer tilbake til samfunnet.

– Kunne du ikke hatt nytte av flere år med klinisk erfaring?

– Jeg vil tro det avhenger mye av hva du skal forske på. Jeg er usikker på om klinisk erfaring ville gjort min forskning bedre, men andre prosjekter vil nok kunne ha mer nytte av det. For eksempel om man forsker på sykepleieres erfaringer.

Naturlig med sen disputas

– Jeg ser på det som ganske naturlig at sykepleiere disputerer relativt sent.

Det sier Edith Roth Gjevjon, redaktør for Sykepleien Forskning og professor i sykepleie ved Lovisenberg diakonale høyskole.

Hun påpeker at mens man i en del andre fagdisipliner sikter seg tidlig inn mot doktorgrad, er sykepleie først og fremst en profesjonsutdanning.

– Jeg tror det er få som starter på grunnutdanningen i sykepleie med ambisjoner om en akademisk karriere, sier Gjevjon, som selv disputerte da hun var 44 år.

– For mange sykepleiere oppstår nok ønsket om å forske senere og som følge av klinisk erfaring.

les også

Prinsessen fra Kyiv var Norges siste vikingdronning

Kortere karriere

Professoren og redaktøren ser både fordeler og ulemper ved at sykepleiere venter såpass lenge med å ta doktorgrad.

– En klar fordel er jo at du får et erfaringsgrunnlag som hjelper deg å definere relevante problemstillinger og stille klinisk relevante forskningsspørsmål, mener hun.

– Det kommer selvsagt an på hva slags problemstillinger du søker å løse gjennom forskningen, men sykepleie er et komplekst fag, og helsetjenestene er komplekse. Skal du designe en kompleks intervensjon, vurdere nytten av den og sikre relevans for praksis, så trenger du, eller i det minste noen i teamet, erfaring som sykepleier.

En åpenbar ulempe med høy alder er, ifølge Gjevjon, at forskerkarrieren blir kortere.

– Jeg håper flere yngre sykepleiere i tiden fremover vil velge å satse på forskning som karriere, men ønsker selvsagt også dem som har mer klinisk erfaringsbakgrunn velkommen.

Ellisiv Lærum-Onsager mener det for henne var en fordel å gå såpass raskt videre fra bachelor til master og så doktorgrad, siden hun da hadde studieteknikker såpass ferskt i minnet.

– Jeg ser poenget, men er du en sykepleier som er vant til å holde deg faglig oppdatert, slik man bør og skal, så bør ikke dette være noe problem, mener Gjevjon.

Egen forskerlinje?

De medisinske fakultetene har siden 2002 tilbudt egne forskerlinjer for at legestudenter raskere skal kunne sikte seg inn mot doktorgrad. Gjevjon mener dette kan være veien å gå også for sykepleierutdanningen.

I dag krever gjerne masterutdanningene innen sykepleie at man har minst to års klinisk praksis før man starter opp.

– Jeg tror vi trenger å legge til rette for raskere inngang til masterstudiet, sier Gjevjon.

– For eksempel kan det være aktuelt med et påbygningsår rett etter bachelor, slik at man kan gå direkte derfra til master.

Gjevjon tror snittalderen for sykepleiere som disputerer, vil synke i årene som kommer.

– Bachelorutdanningen gir studentene mer kunnskap om vitenskapsteori og metode i dag enn tidligere, og det har nok blitt mer naturlig å gå videre raskt, sier hun.

Ikke bekymret for eldre doktorander

– Innen sykepleiefaget er også den kliniske erfaringen verdifull. At doktorandene her er noe eldre enn gjennomsnittet, er jeg ikke bekymret for, sier Oddmund Løkensgard Hoel (Sp), som er statssekretær i Kunnskapsdepartementet (KD).

Det har lenge blitt varslet om et betydelig rekrutteringsproblem for ansatte med førstekompetanse i sykepleierutdanningene. Mange av dagens ansatte går snart av med pensjon.

– Hva gjør KD for å sikre at utdanningsinstitusjonene har tilstrekkelig sykepleiefaglige ansatte med førstekompetanse også i fremtiden?

– Å rekruttere nok ansatte med førstekompetanse er utdanningsinstitusjonenes ansvar. Vi har stor tiltro til at de kan planlegge både langsiktig og strategisk.

– Medisinstudenter har mulighet til å velge en forskerlinje fra starten av og sikte seg inn på doktorgrad. Kan dette være et alternativ også for sykepleiere?

– På Oslomet har de startet en forskerlinje for helsevitenskap. Slike nyvinninger synes vi er gode og spennende initiativer. Det er utdanningsinstitusjonene som er best i stand til å vurdere hvilke muligheter som er gjennomførbare, sier Hoel.

Fordeler og ulemper

Ellisiv Lærum-Onsager ser både fordeler og ulemper ved en akademisk fremfor en klinisk karriere.

– Fleksibiliteten du har i akademia, er en klar fordel. Den har du ikke når du jobber klinisk, sier hun.

– Du får mange interessante muligheter og kan jobbe med spennende mennesker og prosjekter.

Samtidig har hun kjent på utfordringene ved at jobben aldri tar slutt.

– Som akademiker stempler du ikke ut for dagen. Det er alltid noe mer du kan gjøre, sier hun.

– For tiden har jeg til sammen 110 prosent stillingsbrøk, men jeg jobber garantert mer. Forsknings- og utviklingstiden blir gjerne en salderingspost. Det som lettest kan skyves på. Det er vanskelig å flytte på undervisning og veiledning av studenter.

Om resten av karrieren blir innen akademia, klinisk eller en kombinasjon, er ikke avklart.

– Som vanlig har jeg ingen konkret plan, men foreløpig har jeg nok av ubesvarte spørsmål og prosjekter å ta tak i.

les også

De som har slitt med å få barn, får oftere hjerte- og karsykdom

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?