Skriver om møtet med døden

Ny bok viser hvordan omsorgen for alvorlig syke og døende preges av både ambivalens, endring, usikkerhet og ressursmangel i Ghana.

Publisert

Diskusjoner om spirituelle, medisinske og psykologiske aspekter ved alvorlig sykdom og død finner sted i boken Care of the Seriously Sick and Dying – Perspectives from Ghana.

– Vi håper at boken vil være en god kilde for debatt og videre studier innen et stort, vanskelig og følsomt felt for mange mennesker og kulturer, sier professor emerita Kari Wærness.

Sammen med professor Christine Oppong og Phyllis Antwi, begge tilknyttet University of Ghana, er hun redaktør for boken.

Læringsverktøy

Essays, skrevet av praktiserende leger, samfunnsforskere, jurister og religionskjennere gir innsikt i hvordan omsorgen for alvorlig syke og døende preges av både ambivalens, endring, usikkerhet og ressursmangel i et samfunn i rask forandring, slik eksempelet Ghana er.

Diskusjonene har også overføringsverdi til dilemmaene i andre utviklingsland og til Vesten, hvor flerkulturelle samfunn skal forholde seg til variasjonen av tradisjoner og holdninger overfor en økende mengde av eldre og alvorlig syke mennesker. Slik kan boken også fungere som et læringsverktøy for norsk helsevesen, som møter ”det fremmede” hver dag.

Stor variasjon mellom grupper

– Døden har på mange måter vært tabu. Vi har hittil ikke fokusert nok på palliativ omsorg i Ghana, men nå har vi begynt å snakke mer om det, sier lege og doktorgradsstudent Phyllis Antwi.

– Når det er åpenbart at en pasient ikke kan helbredes, privatiseres omsorgen, ektefellen blir bedt om å ta pasienten hjem for å dø. Hvilken omsorg pasienten får i siste fase av livet har vært lite diskutert. Selv om det ikke finnes helbredelse, har pasienten krav på komfort, smertelindring og verdighet i denne fasen, sier Antwi.

Likevel er det mange ting som får innvirkning på pasientenes situasjon. Familiens økonomi, boligforhold, personlige relasjoner, etnisitet og religiøsitet er variabler som spiller en stor rolle for hvordan den enkelte syke har det.

Tilgang til sykehus og morfinbehandling kan være begrenset. Kun leger kan gi morfin, og med få leger, store avstander og vanskelig tilgjengelighet kan det også være langt mellom legebesøkene.

Med visse sykdommer, som aids og kreft, følger det også i enkelte kulturer et stigma som påvirker pasientens situasjon og forhold til omgivelsene.

– Vi er også nødt til å se på den store variasjonen mellom etniske grupper for å vite hvordan omsorg utøves. I noen kulturer står gjerne ektefellen i fare for å bli beskyldt for sykdommen, dersom det viser seg at en mann ikke kan helbredes. Da forventes det at søstrene skal ha omsorg for ham.

– Det stilles svært store krav til kvinner, som jo også skal ta seg av barna. Mange finner det dessuten uanstendig at kroppspleie foretas av personer av motsatt kjønn, dermed må flere omsorgspersoner inn i bildet. Det krever store ressurser og samhold i en familie, fortsetter Phyllis Antwi.

Grenseoverskridende handlinger

Eutanasi, aktiv dødshjelp, vies også plass i boken. Dette kontroversielle temaet beskrives av forfatterne Edward Nanbigne og Cuthbert Baaktaar fra Dagaaba-samfunnet, hvor det er velkjent at både tradisjonelle healere og slektninger i visse tilfeller utøver eutanasi overfor uhelbredelig syke.

I kapittelet ”Crossing the River” beskrives tradisjonelle handlinger for å ”hjelpe den syke over elven”, og de etniske perspektivene på dette diskuteres.

“My father’s illness is now hopeless. Won’t you the elders consult and find out how he can join his ancestors and stop the suffering” (sitat fra boken).

– I vår artikkel drøfter vi hvordan eutanasi legitimeres, og hvordan Dagaaba-gruppen skiller mellom barmhjertighetshandlinger og drap, forteller en av forfatterne, Edward Nanbigne.

Temaet berøres også av sosialantropologen Sjaak van der Geest, som i sitt arbeid har undersøkt tradisjoner og kulturelle verdier rundt døden som fenomen, både i Nederland og i Akan-samfunnet i Ghana.

Situasjonen er prekær

I bokens forord påpeker direktøren for Institute for African Studies ved Universitetet of Ghana, Takyiwaa Manuh, at situasjonen for syke og døende i Ghana er prekær.

Landet mangler utdannede sykepleiere til å pleie pasienter på sykehus og hjemme. Mangelen på helsearbeidere skyldes den store lekkasjen av kompetent personell til Europa og Nord-Amerika.

I tillegg er det tradisjonelt kvinner som tar seg av de syke, mens kvinners arbeidsbyrde er økende fordi flere også nå jobber utenfor hjemmet. Dette påvirker deres muligheter for å yte tilstrekkelig omsorg for de syke.

Å åpne opp for hospice-virksomhet for å dekke behovet for pasienters omsorg, blir allerede diskutert. Manuh vektlegger også de mange etiske aspekter som må diskuteres i tillegg til den fysiske pleie som tilbys.

– Både tradisjonell tro og handlinger i forbindelse med sykdom og antakelser om sykdoms årsaker, har stor betydning for hvordan pasienter tas hånd om. Mer forskning på og kunnskap om dette vil gi bedre grunnlag for å velge riktig praksis overfor denne sårbare pasientgruppen, understreker Manuh.