Halvparten av alle som får kreft i Norge årlig, er fra 70 år og oppover. Det imidlertid forsket lite på denne aldersgruppen både nasjonalt og internasjonalt.

Hva gir livet mening i livets siste fase? Hvilken rolle spiller troen? Og hvor viktig er familie og de nærmeste? 

Slike spørsmål har Sigrid Helene Kjørven Haug vært opptatt av. Nylig har vært stipendiat ved Religionspsykologisk senter i Sykehuset Innlandet og disputerte nylig for doktorgraden, et arbeid som har vært basert på intervjuer med eldre med uhelbredelig kreft. 

Haug intervjuet 21 pasienter, 12 menn og 9 kvinner i alderen 70–88 år, mens de mottok lindrende behandling og pleie fra spesialisthelsetjenesten. Dette kalles palliativ behandling, der man er opptatt av å redusere og lindre symptomer, øke livskvaliteten og redusere smerte.

Klarer å gi livet mening

Noe av det mest oppsiktsvekkende funnet hun har gjort, er at disse eldre som vet at døden nærmer seg først og fremst bruker kreftene sine til å skape, opprettholde og gjenskape mening i egen hverdag.

– Til tross for de alvorlige helseproblemene erfarer de livet som meningsfylt, forteller Haug.

Midt i sykdommen klarer nemlig disse menneskene å se betydningen av nære relasjoner og av å opprettholde et normalt hverdagsliv.

– De lager rom for tro, verdier og meningsfylte aktiviteter, og mange klarer å håndtere det gradvise tapet av helse. Dette henger nøye sammen med pasientenes evne til å håndtere vanskeligheter. Det vi kaller deres resiliens, sier Haug.

De nærmeste er viktigst

De syke eldre tar gjerne i bruk ressurser i omgivelsene, som sosial støtte og kvalifisert lindrende behandling og pleie fra spesialisthelsetjenesten for å nå målene sine om å få leve godt i hverdagen.

– Det er stor bredde i hva de sier er meningsfylte aktiviteter. Alt fra husarbeid til hobbyer, fysisk aktivitet, engasjement i sosialt arbeid, eller deltagelse i kirke eller annet livssynsarbeid.

Over halvparten melder at samvær med mennesker de har nære relasjoner til, som ektefelle, barn, barnebarn, oldebarn og venner, er det viktigste og mest meningsfylte.

Mer intensivering av troen

For alle som deltok i studien, uavhengig av livssyn og ståsted – her fantes både ateister, humanetikere, kristne og noen som trodde på en god og evig kraft – var troen viktig for å forstå og tilpasse seg sykdommen.

• Les også: Hva har Gud på sykehjemmet å gjøre?

– Troen var støttende og styrkende for håndtering av sykdommens konsekvenser, både for personen selv, for eget hverdagslivet deres og for relasjonene de hadde til omgivelsene. Det var ingen som rapporterte om en vesentlig endring av troen fra tidligere. I stedet var troen kjennetegnet av en fortsettelse og en intensivering. Intensiveringen henger sannsynligvis sammen med at de, som følge av helseproblemene, var nødt til å gjøre prioriteringer mellom de viktigste aktivitetene i hverdagen, sier forskeren.

Få resignerer

Siden det er gjort lite forskning på dette området tidligere, er det ifølge Haug vanskelig å anslå hvor mange av de syke som resignerer og gir opp kampen for en god hverdag.

– Men i denne studien var det kun én av 21 som gav uttrykk for slike tanker. Det er innlysende at det er behov for mer forskning på dette feltet, sier Haug.

Referanse: 

Sigrid Helene Kjørven Haug. The illness experiences of older people with incurable cancer in specialized palliative health care contexts. A qualitative study in clinical psychology of religion of the interactions between daily living and existential meaning–making. Doktorgradsavhandling ved Det teologiske menighetsfakultetet 16. oktober 2015.