Et sted mellom 15 og 20 prosent av alle små barn har på grunn vansker og sykdom, et større omsorgsbehov enn andre barn.

Norge har full barnehagedekning og en velfungerende velferdsstat. Likevel velger en god del kvinner som er i arbeidslivet og som får et barn med ekstra omsorgsbehov, å slutte å jobbe.

Hvorfor gjør de det?

Kronisk syke barn

Bet er en stor, norsk studie som viser at mødre med kronisk syke barn, ofte velger å forlate arbeidslivet og bli hjemme. Dette gjelder ikke bare mødre til barn med alvorlige funksjonshemminger, men også mødre til barn med atferdsproblemer eller språkvansker.

For tidlig fødsel, lav fødselsvekt, atferdsvansker, sen språkutvikling, leppe-ganespalte, Downs syndrom. 

Dette er noen av vanskene og lidelsene barna i denne undersøkelsen hadde. Forskerne har sett på konsekvenser av barnas sykdom for mødres arbeidsdeltagelse. Den har sett på sykefravær og sykefraværsdiagnoser, inntektsutvikling, psykiske helse og livskvalitet for mødrene gjennom småbarnsalderen

Dataene har forskerne hentet fra Den norske mor og barn-undersøkelsen (MoBa) der mer enn 90 000 mødre og 70 000 fedre har deltatt. MoBa omfatter kvinner som var gravide i årene 1999 til 2008.

Nedgang i livstilfredshet

I en av delstudiene i forskningsprosjektet sammenlignet forskerne mødre til friske barn, mødre til barn med leppe-ganespalte og mødre som fikk barn med Downs sykdom.

– Her så vi at mødrene til barn født med Downs syndrom, etter fødselen fikk en rask nedgang i generell livstilfredshet og en betydelig økning i angst- og depresjonsplager sammenlignet med småbarnsmødre for øvrig, forteller Ragnhild Bang Nes, som er forsker ved Folkehelseinstituttet.

Margarete Erika Vollrath har ledet prosjektet. I tillegg til Nes har også Lars Johan Hauge og Tom Kornstad vært viktige i prosjektet.

Blant mødrene til barn som ble født med leppe-ganespalte, observerte forskerne bare et moderat forhøyet nivå av angst og depresjonssymptomer da barna var 6 måneder. Dette var forbigående.

Hos mødrene til barna med Downs syndrom fant forskerne derimot en varig reduksjon i livstilfredsheten. 

Venner oss vanligvis til endringer

Internasjonal forskning på hvordan alvorlige negative livshendelser preger oss mennesker, har pekt i retning av at livskvaliteten vår sjelden reduseres over lengre tid.

– Dette har forskere på området i en årrekke antatt er riktig. Vi mennesker er ofte sterke. Vi har evne til å tilpasse oss alvorlige livshendelser og endrede livsbetingelser. Det gjelder både svært negative og svært positive hendelser og livsbetingelser.

Over tid venner de fleste seg til det endrede livet, og det gjør oss verken veldig ulykkelige eller veldig lykkelige.

– Men når du får et alvorlig eller kronisk sykt barn, er det altså ikke sikkert at det er slik, sier Nes. Ansvar og omsorg for et kronisk sykt barn kan muligens redusere livskvaliteten mer varig, mener de norske forskerne.

Vil ikke dramatisere

Forskeren ved Folkehelseinstituttet vil ikke dramatisere det hun og kollegene har funnet i denne studien.

– Nivået av plager som vi finner hos disse mødrene, er ikke dramatisk høyt. Men vi finner likevel en klar og tydelig forskjell mellom disse mødrene og andre småbarnsmødre. Likeledes ser vi at en høyere andel rapporterer om alvorlig angst og depresjonslignende plager som gir indikasjon på at de oppfyller kriteriene for en psykisk lidelse 

Bang Nes minner om at dette er psykiske plager som rammer mange mødre hvert år og som kan ha betydelige konsekvenser ikke bare for mødrene selv, men også for familien og særlig barnet som har behov for ekstra omsorg.

– Samfunnet bør øke fokuset på disse mødrenes – og familienes – trivsel og psykiske belastninger, oppfordrer forskeren.

Barna er i barnehage

Tilbudet til familier som får et barn med vansker eller sykdom, er godt de fleste steder i Norge. Sammenlignet med mange andre land er tilbudet i Norge svært godt.

I denne studien finner forskerne at småbarn med vansker og sykdommer, like ofte er i barnehage som andre barn. Totalt er over 95 prosent av alle norske 3-åringer i barnehage. Om syke barn er kortere tid i barnehagen hver dag, vet ikke forskerne.

– At disse barna ser ut til å være i barnehage som andre barn, er uansett viktig å merke seg, mener Nes.

– For til tross for det gode offentlige tilbudet, så ser vi altså at mødrene til en hel del av barna med vansker og kroniske sykdommer, forlater arbeidslivet.

En av tre slutter

Rundt 23 prosent av tidligere arbeidende mødre til 3-årige barn med atferdsvansker, har forlatt arbeidslivet. Det tilsvarende tallet for andre småbarnsmødre er rundt 16 prosent.

Ved alvorlige sykdommer hos barna, ser forskerne at så mange som rundt en tredel av mødrene ikke har vendt tilbake til arbeidslivet når barnet er 3 år.

Er det fordi totalbelastningen på disse småbarnsmødrene blir for stor, at de ikke vender tilbake til arbeidslivet? Eller er ikke de norske velferdsordningene så gode som vi kanskje tror?

– Dette kan vi ikke svare på. Men det vi ser er altså at til tross for god barnehagedekning og tilsynelatende gode velferdsordninger, så får sykdommer og vansker hos små barn ofte store konsekvenser for mødrene deres.

Hele familien rammes

– Når mor rammes på denne måten, så er det ikke bare for henne det er uheldig. Det rammer også barnet og den øvrige familien.

Selv når det er snakk om et barn som har lettere atferdsvansker, ser forskerne at det får konsekvenser for småbarnsmorens arbeidsdeltagelse.

I tillegg til at den generelle livskvaliteten blir dårligere, kan langvarig uteblivelse fra arbeidslivet føre til lavere inntekt, reduserte karrieremuligheter og lavere pensjon.

Personer som blir lenge borte fra betalt arbeid står dessuten i fare for å falle helt ut av arbeidslivet.

Hva skjer med fedrene?

Hvordan går det med fedrene til småbarn som har større omsorgsbehov enn andre barn?

– Det ønsker vi også å undersøke nærmere, forteller forskeren ved Folkehelseinstituttet.

– Er det for eksempel slik at en god del fedre jobber mer når et barn er sykt, for å kompensere for mors reduserte arbeidsdeltagelse og inntekt? Eller er det tvert imot slik at et sykt barn også går ut over fars arbeidsdeltagelse? Det vil vi gjerne vite.