Mutasjoner i visse gener hos mor, kan påvirke risikoen for ADHD hos barnet.
Studien viser at dersom mor har en genvariant som gjør henne mer utsatt for svekket serotoninproduksjon, er det økt risiko for at barnet får ADHD senere i livet.
Serotonin er et hormon og en nevrotransmitter som er viktig for en rekke fysiologiske funksjoner i menneskekroppen. Det spiller også en viktig rolle under fosterutviklingen, spesielt utviklingen av hjernen.
Bak studien står en tverrfaglig gruppe fra Institutt for biomedisin ved Universitetet i Bergen og Senter for medisinsk genetikk og molekylærmedisin ved Haukeland universitetssykehus.
Forskerne har funnet flere mutasjoner på to gener som styrer produksjonen av serotonin i henholdsvis hjernen og i perifert vev som for eksempel plasma. Disse mutasjonene svekker serotoninproduksjonen.
Barn av mødre som hadde mutasjoner i det sistnevnte genet, hadde mellom 1,5 og 2,5 ganger høyere risiko for ADHD enn barn i en kontrollgruppe eller barn som hadde fedre med slike mutasjoner.
Det er første gang forskere viser at gener kan ha en indirekte effekt på ADHD.
– Forskere har i mange år lett etter såkalte ADHD-gener, uten å finne noen entydige koblinger. Det interessante med denne studien er at vi ser at mors genvarianter kan spille en rolle uten at barnet nødvendigvis arver disse.
– Det handler heller om at genvariantene påvirker forholdene i livmoren og dermed barnets utvikling, forteller Anne Halmøy, spesialist i psykiatri og stipendiat i prosjektet.
Stor innvirkning
Forskere har for første gang vist at gener kan ha en indirekte effekt på ADHD.
Ifølge forskerne er det snakk om sjeldne mutasjoner som rammer mellom én og to prosent av befolkningen, men som kan ha stor innvirkning på fosteret.
– Disse mutasjonene er imidlertid verken nødvendige eller tilstrekkelige for at et barn skal utvikle ADHD.
– Man må sannsynligvis ha en pakke av uheldige faktorer som stammer fra både genetikk og miljø, som for eksempel tidlige miljøfaktorer under svangerskapet og oppvekstmiljø, påpeker genetiker og forsker Stefan Johansson.
For å komme fram til disse funnene har forskerne i Bergen gått til bunns i genene til 459 pasienter med ADHD, 97 av deres familiemedlemmer og 187 kontrollpersoner uten ADHD.
I tillegg hentet forskerne inn informasjon om psykiatriske diagnoser og symptomer i disse gruppene.
– Det unike med det tverrfaglige samarbeidet vi har hatt, er at det har muliggjort en mye mer helhetlig studie. Vi har først funnet varianter av aktuelle gener, deretter gått videre og sett på genenes funksjon og til slutt overført informasjonen til vårt pasientmateriale, forteller Johansson.
Må kjenne mekanismen
Halmøy understreker betydningen av å kjenne til mekanismene til genene. Før man kjenner til mekanismen, kan genetiske funn vanskelig bidra til ny forståelse av sykdomsårsaker eller behandling, påpeker hun.
Annonse
– Tidligere studier har i stor grad lett etter genetiske varianter som er overrepresentert blant personer med ADHD. Men hvis man finner en slik variant, har man ofte ikke klart å finne ut hvordan den egentlig henger sammen med ADHD.
– Vi har vist at et gen har en direkte effekt på serotoninproduksjonen, og at den igjen øker risikoen for ADHD, sier Halmøy.
En ny innfallsvinkel i ADHD-forskningen er nødvendig for at man skal komme videre innenfor psykiatrien, mener Johansson.
Han tror deres siste resultater kan være starten på en ny trend hvor man går inn og leter etter sjeldne genvarianter som har store effekter, heller enn vanlige genvarianter som har små effekter.
– Nå er det viktig at andre forskergrupper prøver å gjøre på nytt det vi har gjort, i andre ADHD-materialer og psykiatriske sykdommer, eller bruker samme studiedesign til å finne nye mekanismer, sier Johansson.
