Den dumme, men dyrebare tida

Vi har det kanskje litt ekstra travelt i juleinnspurten i desember. Men all den tida du bruker på å irritere deg over alt du skulle gjort, er også bortkastet tid. Du får nemlig ikke mer tid, og du må ta skylda sjøl.

Published
Send en tanke til nissen neste gang du synes du har for lite tid før jul. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Send en tanke til nissen neste gang du synes du har for lite tid før jul. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Tid er jo noe vi aldri får nok av – og kanskje særlig i desember.

Når poden spør utålmodig hver dag om ikke julen kommer snart, blir det ikke akkurat bedre for en heseblesende mamma med handleposene fulle eller for en pappa i bilkø til barnehagen tidlig på morgenen – med nisselua på snei. 

For vi rekker aldri alt vi hadde tenkt og planlagt, vi havner altfor ofte i tidsklemma og irriterer oss når vi sløser med tid. Enten det er desember eller midt på året.

– I vårt moderne samfunn er tid blitt et knapt gode. Vi herjes av tidstyranniet. Og det er bare vår egen feil, sier professor Sverre Moe ved Universitetet i Stavanger, som lenge har studert fenomenet som til alle tider har gitt oss mennesker hodebry.

To typer tid

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

– Tid er noe vi mennesker har konstruert for å oppleve og organisere aktivitetene våre på en meningsfull måte, sier sosiologen, som er aktuell med boka Tid – en sosial konstruksjon? hvor han gir en oversikt over menneskers forsøk på å svare på spørsmål om tid fra de første samfunnsformer og fram til i dag.

Boka drøfter også fysikkens, biologiens, filosofiens og sosiologiens tematisering av tid.

– Alle kjenner tida, men ingen klarer å si hva tid er, sier professoren, som omtaler begrepet som et av vitenskapens vanskeligste.

– Tidsopplevelse og tidsbegrep må forstås ut fra samfunnets dominerende struktur slik denne har utviklet seg, sier professoren.

– I det moderne samfunn har vi to typer tid. Klokketida er tom for innhold, den bare går og forteller oss at tida er lik for alle. Dette er tid vi bruker til å måle og synkronisere aktivitetene våre, og ofte måler vi tid i penger, sier Moe, som dermed også gir en forklaring på hvorfor vi har så mange negativt ladde uttrykk for det å miste tid.

– Den andre typen tid viser til vår forming av klokketida i spennet mellom en forgangen fortid og en ukjent framtid. At vi kan stå i nåtiden med et tidsperspektiv som setter oss i stand til å møte klokketidens strøm av nye klokkeslett og datoer, planer og rutiner. Vi må med andre ord velge hva vi vil bruke denne tida vår til, sier han.

Framtida før

Sverre Moe har skrevet boka "Tid - en sosial konstruksjon?" (Foto: Elisabeth Tønnessen)
Sverre Moe har skrevet boka "Tid - en sosial konstruksjon?" (Foto: Elisabeth Tønnessen)

– Samfunnet vårt går fortere, samtidig som vi stadig får mindre tid. Knapphet på tid er blitt et stort problem i dagens samfunn. Fordi vi alltid har liten tid, må vi planlegge alt vi gjør. Og vi hater å vente, sier han.

Men noen grupper i samfunnet, som barn og eldre, har en annen tidshorisont, ifølge professoren.

– Barn og eldre tar seg bedre tid og er mer opptatt av hva de gjør i øyeblikket, enn hva de skal gjøre framover. Samfunnet har en stor utfordring i at ulike grupper og sektorer opplever tid vidt forskjellig, sier han.

Samtidig som mangel på tid har ført til at vi legger enormt stor vekt på planlegging, er vi i dag mer opptatt av det som skjer neste helg eller neste uke, framfor det som skjer om et år.

– I tidligere tider var framtid noe som lå mange år fram i tid, og som ofte var skjebnebestemt. Framtida lå gjerne i Guds hender og var noe du selv ikke kunne styre, sier Moe.

– Barn har ikke samme framtidshorisont som vi voksne. De forholder seg til øyeblikket, og de lærer seg å snakke om fortid før de forstår framtid. Det er derfor barn ofte tror julaften er neste dag hver eneste dag i desember, sier Moe.