Det er en kjensgjerning at historiens løp er styrt av sammensvergelser. Alt fra den franske og russiske revolusjon til første verdenskrig og den store depresjonen fra 1930-tallet, samt mindre hendelser (som drap på presidenter og den slags) er styrt av en hemmelig overnasjonal “makt bak makten”.

Vi vet også at Presiden Bush og hans regjering planla og gjennomførte ødeleggelsen av World Trade Center den 11. september 2001. Eller kanskje det var Jødene?

Samtidig, på det mer teoretiske plan, vet vi nå med sikkerhet at Darwin tok feil. Livet utvikler seg ikke, det ble designet av Gud. Og hvem vet? Kanskje jorden bare er en fem seks tusen år gammel?

I løpet av dette relativt korte tidsspennet har det like fullt skjedd mye. Forskere som kan lese inskripsjoner vanlige folk ikke får øye på, kan for eksempel påvise en hittil ukjent, og svært sex-fiksert sivilisasjon i Norge.

Andre norske forskere kan påvise at resten av verdens geologer er helt på jordet. De mangler innsikt, og ser ikke at kontinentaldriften bare er tull.

Og vi kan nå endelig puste lettet ut: Ved, på kvantemedisinsk vis å nulle ut sykdommens dårlige vibrasjoner, kan legene nå nemlig helbrede de fleste sykdommer.

Omtrent slik kunne verden sett ut.

Hvordan skal vi reagere?

Den siste drøye uka har samtlige ovenfor nevnte teorier vært innom undertegnedes pult. Noen av dem er utgitt som bøker, noen er trykket i aviser, andre har sluppet til i forelesninger på landets universiteter.

Spørsmålet er: Hvordan skal vi reagere?

Sist tirsdag trykket Dagbladet kronikken “Ekstreme synspunkter?”, der en “forsker og skribent” forsøkte å sannsynliggjøre at Bush-administrasjonen sto bak terrorhandlingene den 11. september.

Jeg valgte å ta til motmæle, både i Dagbladet og her på forskning.no, hvilket førte til at jeg måtte tilbringe helgen med å svare på hatmail.

Det var kanskje ikke så lurt å åpne kjeften?

En besynderlig forestilling

Dagen etter, sist onsdag bivånet jeg en underlig forestilling på Blindern. Det var vitenskapsteoretisk seminar, salen var fullsatt av fremstående professorer, i midtgangene satt studenter og skoleelever, og bak talerstolen sto kreasjonisten Paul Nelson.

Det vil si, han var ikke ærlig nok til å kalle seg kreasjonist, han hevdet å snakke om den biologiske teorien intelligent design, ID.

Det ble en flau forestilling, der lite nytt kom fram. Diskusjonen etterpå ble en demonstrasjon av hvor vanskelig det er for fagfolk å håndtere personer med skjult agenda. Reglene er forskjellige, den ene diskuterer fag, den andre er en del av en reklamekampanje.

Spørsmålet var: Hvorfor var Paul Nelson i det hele tatt invitert til Universitetet i Oslo. Og senere i uka til NTNU og Universitetet i Bergen?

Hadde det ikke vært bedre å late som om folk som han, og den norske foreningen Origo, egentlig ikke eksisterer?

Ignorere eller diskutere

Problemet er langt fra avklart og dilemmaene er mange. Ved å gi kreasjonistene oppmerksomhet, og invitere dem inn i varmen, gir vi dem også troverdighet, et skinn av faglig respektabilitet - et poeng slike folk erfaringsmessig ikke nøler med å utnytte til det ytterste.

Samtidig, ved å ignorere dem, ignorerer vi også en gjærende folkebevegelse.

Vårt eneste mottrekk er kanskje åpen diskusjon, i kombinasjon med generell folkeopplysning?

Hvorom alltid er, det var - av uutgrunnelige årsaker - også i disse dager en imponerende samling norske geologiprofessorer rykket ut med kronikken Tøvete om platetektonikk her på forskning.no.

Her skrev de blant annet at “de siste måneder har professor emeritus K.M. Storetvedt hatt flere innlegg på forskning.no hvor han angriper platetektonikken og forfekter sin egen alternative rotasjonsteori ? vi synes det derfor er uheldig at forskning.no bruker så mye plass på en hypotese som er i strid med elementære observasjoner”.

Hvis Storetvedts alternative rotasjonsteori lar seg tilbakevise gjennom elementære observasjoner, hvorfor har han fått tale nesten uimotsagt?

Trodde professorene at han ville forsvinne, bare de lot som han ikke var der? Tror de man kan tie de alternativt tenkende i hjel?

Taushet tvilsom strategi

Problemene er de samme som i tilfellet Nelson og ID, og etter en del grubling har undertegnede blitt enig med seg selv om at i de flest tilfelle vil taushet være en svært tvilsom strategi. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

Storetvedt er, ganske riktig, litt på kant med og nokså isolert fra resten av verdens geologer. Det har han vært de siste tjue årene.

Men dette betyr ikke at han har mistet sin påvirkningskraft.

Hans teorier støttes av ham selv - og en god del folk uten tilstrekkelig faglig innsikt i kontinentaldriftens mysterier. En del av disse er lærere, og enkelte av dem befinner seg i geografiseksjonen i Utdanningsforbundet. En av disse har bedt Storetvedt om å gå igjennom noen skolebøker om geologi, for “Her er det nok å ta tak i”, som Storetvedt skrev i et brev til undertegnede for noen uker siden.

Mens det geologiske etablissement har tidd, har Storetvedt selv altså styrket sin stilling i det norske folks bevissthet.

Forskning.no har imidlertid latt også kjetteren slippe til, og dette førte til slutt til at professorene så seg nødt til å sette skapene på plass.

Dette er i undertegnedes øyne en langt sunnere prosess.

For det første får vi løftet fram, diskutert og kanskje klargjort. For det andre tar vi vare på tvilen.

Ta vare på tvilen

For vi må alltid være åpne for at det utrolige kan være sant, at den ene, misforståtte, kan ha rett. En lukket vitenskap er en død vitenskap.

Men vi må også lære å vurdere bevisene, og vite når nok er nok, og så bevege oss videre. Det er slik vitenskapen utvikler seg. Det er dette tankesettet som de siste 200 årene har gjort legevitenskapen til det den er, en ikke perfekt, men god modell for virkeligheten. Det er samme som har gitt oss relativitetsteorien, kvantefysikken, evolusjonsteorien, transistoren og månelandingene.

Sunn vitenskap kan ta feil, eller ha rett - men den er alltid åpen for diskusjon.

I tilfellet Storetvedt, har geologikollegene for lengst vurdert, diskutert, forkastet og beveget seg videre. I tilfellet Paul Nelson, snakker vi ikke engang om en vitenskapelig uenighet. ID og kreasjonisme er ikke på banen, det er ikke vitenskap, det er ideologi og religion.

Vitenskapen bakstrebersk?

Men store deler av allmennheten har ikke oppdaget dette. Og for dem står forskerne fram som erkekonservative bakstrebere, når de avstår fra å føre dialog. Det er dette bildet vi må bekymre oss for.

I den sammenheng, var professor Dag Rune Olsen et eksempel til etterfølgelse, da han denne uken gikk i rette med de såkalte kvantemedisinernes påstander. (Vi får kanskje også tippe på hatten til det kristne miljø som undersøker mulige motsetninger mellom tro og vitenskap.)

Den amerikanske vitenskapshistorikeren Gerald Holton hevder i sin bok “Science and Anti-Science” at allmennhetens skepsis mot vitenskap stammer fra radikaliseringen av samfunnet på 1960-tallet.

Det er i dag en utbredt folkelig misforståelse at det vitenskapelige etablissement fungerer som en propp, en bremsekloss for ekte nyskapning. Alle har hørt om hvordan Galileo ble stanset av paven (kanskje uten å lure på hvorfor paven her blir satt som representant for vitenskapen?), og Jens Bjørneboes “Semmelweis” (1968) har sikkert vært befordrende for nordmenns oppfatning av hva som foregår bak universitetenes kulisser.

Det ensomme geni

Feilen mange gjør, er imidlertid at de generaliserer herfra til forestillingen om Det ensomme geni, den fryktede budbringer for neste paradigmeskifte.

Hverdagen er nemlig til tider både banal og kjedelig. De aller, aller fleste isolerte, utestengte og ignorerte har bare rett og slett tatt godt gammeldags feil. Svært lite tyder på at Storetvedt har rett, mens resten av verdens geologer tar feil. Svært lite tyder på at overnasjonale konspirasjoner styrer verden. Svært lite tyder på at sykdommer skyldes vibrasjoner - og Gud bryr seg, hvis vi skal holde oss til spørsmålets vitenskapelige, og ikke religiøse side, ikke så mye med detaljene i livets utvikling.

Men, som sagt, dette må vi ikke gå ut fra at folk forstår. Storetvedt er en langt mer pågående, og muligens mer karismatisk skribent enn sine motstandere. Nelson reiser på verdensturne, fra bedehus til universitet. Andre peprer markedet med bøker, kronikker og produkter, de holder møter og lager tv-serier.

Mens forskerne styrer med sitt.

Ut på banen!

Jeg vil altså ha forskerne ut på banen, ta ballen og vis dem hvem som kan spillet! Kom dere ut blant folk, og forklar hvorfor Paul Nelson og alle de andre tar feil. Ikke nøy dere med å si at de gjør det.

Det er selvfølgelig en formidabel utfordring å forklare folk hvordan man kan vite at noe antagelig er sant, mens andre ting mest sannsynlig er tull.

For eksempel hvordan jeg, som aldri har vært der, og langt mindre målt det, likevel kan føle meg nokså sikker på at Mount Everest er verdens høyeste fjell, 8850 meter høyt. Og hvordan jeg med omtrent samme grad av sikkerhet kan avvise forestillingen om at livet er designet av en intelligent skapning.

Men dette er en utfordring forskerne er nødt til å ta.

Sukk

Siden det er helg, vil jeg tillate meg å avslutte med et hjertesukk.

Kreasjonisten Nelson var i Oslo onsdag og torsdag forrige uke, og talte for mengder av folk om sine påstander om at Gud viser seg gjennom angivelig uforklarlige detaljer i cellenes biologi. Han fikk også oppmerksomhet i media. Dagbladet arrangerte for eksempel et nettmøte, der han fikk svare på spørsmål.

Dagen etter, fredag, satt jeg i Universitetets aula, som paneldebattant med noen av verdens fremste biologer. Fremst blant dem, var muligens Lynn Margulis, etter undertegnedes hode en av de viktigste og mest nyskapende biologer i siste halvdel av det tjuende århundre.

Hennes arbeid revolusjonerte vårt syn på biologi og evolusjon, hennes påstander var langt mer dristige og radikale enn noe noen IDer eller kreasjonist i det hele tatt kan komme på å lansere.

Men til tross for at hun snudde opp ned på mye av det vi trodde vi visste, er Margulis i dag en person å regne med -rett og slett fordi hun hadde rett, og tok seg bryet med å vise dette gjennom nitidig vitenskapelig arbeid. Dette viser at den ovenfor nevnte oppfatning av vitenskapen som bakstrebersk, bare er bakstrebersk.

Forestillingen i Aulaen viste imidlertid noe annet.

For hvor var pressekorpset? Hvor var de sensasjonshungrige journalistene? Hvor var nettmøtene? Hei! Verden er helt annerledes enn vi tror! Er ikke dette noe å fortelle om?

Eller selger sensasjonene bare når de er juks?