De to organisasjonene rivaliserer ofte om sikkerhetspolitiske posisjoner, og enkeltstater foretrekker ofte NATO framfor EU når de skal samarbeide om sikkerhet- og forsvarspolitikk.
I Aden-bukta patruljerer europeiske fregatter for å bekjempe sjørøveri. De har samme mål og gjør de samme oppgavene, men noen av dem er sendt ut av EU og noen av NATO.
– Kampen mot piratvirksomhet er et godt eksempel på hvordan EU og NATO etablerer parallelle operasjoner. Det er lite effektivt, sier seniorforsker ved NUPI, Nina Græger.
Hun har sammen med Kristin M. Haugevik undersøkt EUs problemer med å oppnå sine mål som en sikkerhetspolitisk aktør i forholdet til og innad i NATO.
Samarbeidet mellom de to organisasjonene fungerer greit på uformelt nivå i felt, men det er ifølge forskerne total mangel på samordning på strategisk nivå.
Tyrkisk knute
En hovedårsak til det er den politiske knuten mellom Tyrkia og Kypros. NATO-landet Tyrkia er ikke med i EU, EU-landet Kypros er ikke med i NATO.
De to landene motarbeider hverandres muligheter til samarbeid med henholdsvis EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk og NATO. Resultatet er at også EU og NATOs formelle møteplasser tømmes for substans.
– Man snakker rett og slett ikke sammen på strategisk-politisk nivå. Det fører til at man får uformelle nettverk og uheldige parallelle militære praksiser. Det er både ineffektivt og kostbart, sier Græger.
Små klubber viktigere
Siden NATO ble dannet i 1948 har det utviklet seg en rekke mindre «klubber» i europeisk sikkerhetspolitikk. I NATO har vi eksempelvis Atlantisistene, Club Med (Middelhavslandene), Core Europe (Sentral-Europa) og Northern Group.
Dette er sammenslutninger som har felles interesser innad i alliansen, og de har fått økt betydning i og med finanskrisen.
– Disse sammenslutningene ser ut til være mye viktigere enn det relativt ferske sikkerhetssamarbeidet i EU når enkeltstatene forholder seg til NATO, sier Græger.
Gode bilaterale forhold, spesielt til USA, er også viktig, og EU-landene selv prioriterer dette foran EU-samarbeidet i NATO.
En god sivilist?
EU sliter altså med å hevde seg militært, men bidrar tungt innen sivil krisehåndtering.
I kjølvannet av en militær konflikt har EU mye kompetanse på å etablere institusjoner og å bygge lovverk og økonomiske strukturer.
En arbeidsdeling der NATO tar seg av det uniformerte og EU det sivile, har Græger imidlertid liten tro på.
Annonse
– For å oppnå status internasjonalt må du også ha militær kapasitet, så EU vil neppe slå seg til ro med å være en sivil aktør som følger etter NATO, sier hun.
