Kommunenes rusmiddelpolitiske handlingsplaner er mer praktiske og administrative verktøykasser enn politiske dokumenter. Det setter grenser for hva de tjener til.
Forskning på planarbeid viser dessverre ofte at når planen er ferdig utarbeidet, er de som beslutter ferdig med planen, sier Bergljot Baklien. (Foto: Sirus/Nye bilder)
Næringsinteresser og en liberal alkoholkultur konkurrerer med folkehelseperspektivet som myndighetene ønsker at skal prege planene.
SIRUS-forskerne Bergljot Baklien og Unni Krogh har på oppdrag av Helsedirektoratet gjort en studie av rusmiddelpolitiske handlingsplaner i norske kommuner.
Studien er en del av et større prosjekt om kommunenes forebyggende arbeid på rusmiddelfeltet, som har som utgangspunkt at kommunene har et stort handlingsrom i utformingen av den lokale rusmiddelpolitikken.
– Det legges ned mye arbeid i planene, men de har ikke den store og merkbare påvirkningen på rusmiddelpolitikken i kommunene. Det er lite politikk både i arbeidet med planene og i deres konsekvenser, sier Bergljot Baklien.
– Det vi ser er at de som får i oppgave å lage planen, oftest jobber ut fra et praktisk og ikke et politisk mandat. Vekten legges på det at det skal lages en plan, ikke på at det er en anledning for å meisle ut kommunens rusmiddelpolitikk.
– De politiske valgene om et stridstema som tilgjengelighet av alkohol tas ofte mer eller mindre uavhengig av planen, utdyper Baklien.
Konkurrerer med andre hensyn
Den nasjonale strategien bygger på et folkehelseperspektiv med et overordnet mål om å redusere det totale forbruket av alkohol og andre rusmidler.
Stort sett er det enighet om disse prinsippene også på lokalplanet, men i praksis og ved valg av virkemidler stiller det seg litt annerledes.
Utfordringer som har å gjøre med omsorg, får mye oppmerksomhet. Man er opptatt av at de som har problemer må få hjelp. Forebygging forbindes gjerne med skoleprogrammer, mens det potensialet som ligger i bevillings- og kontrollpolitikken sjelden utnyttes.
– Litt forenklet kan vi si at folkehelsetilnærmingen krever politiske beslutninger, mens klient-orienteringen oftere innebærer å finne praktiske løsninger. I planene er folkehelseperspektivet til stede i den beskrivende delen, men blir mer usynlig i tiltaksdelen, sier Baklien.
Rammebetingelser avgjørende
Bergljot Baklien. (Foto: Sirus/Nye bilder)
Sentrale myndigheters intensjon er at hensynet til folkehelse skal stå sentralt også i kommunenes rusmiddelpolitikk. Det er en viktig bakgrunn for at kommunene oppfordres til å utforme rusmiddelpolitiske handlingsplaner.
– Kommunenes rammebetingelser, slik som økonomi, hensyn til næringsinteresser, politikernes behov for å fokusere på virkemidler mer enn mål, setter klare grenser for hva man kan oppnå. Helsedirektoratet ønsker å lage en bedre veileder for planarbeidet i kommunene.
– Men for å få inn folkehelseperspektivet bør fokuset ligge på rammebetingelsene, mer enn å hjelpe kommunene til å lage bedre planer, sier Baklien.
– Forskning på planarbeid viser dessverre ofte at virkeligheten er slik at når planen er ferdig utarbeidet, er de som beslutter ferdig med planen, avslutter Baklien.
