Hun har tatt doktorgraden ved Universitetet i Oslo på en avhandling om dialektendring blant ungdom på Røros i Sør-Trøndelag og Tynset i Nord-Østerdalen.

Ut fra eldre beskrivelser fremgår det at de to bygdebyene, som bare ligger fem mil fra hverandre, ikke hadde så ulike dialekter. Men i dag er de svært ulike.

- Ungdommene på Røros har i stor grad beholdt den lokale dialekten, mens ungdommen på Tynset nærmest snakker som ungdommer på østkanten i Oslo, sier Røyneland.

Lokal identitet og stolthet

Hun mener dette skyldes flere forhold.

- Etableringen av Rørosbanen førte til stor innflytting på Tynset. Den nye stasjonsbyen som vokste frem representerte den nye tiden, mens bygda representerte den gamle bondekulturen.

- Opposisjonen som oppstod mellom stasjonsbyen og bygdene rundt forklarer delvis de dialektendringene som skjedde i sentrum av Tynset. Det ble viktig for folk i stasjonsbyen å markere avstand til dem i bygdene - både språklig og kulturelt.

- Men dette er ikke hele forklaringen. For man har også hatt stor innflytting på Røros uten at dette har hatt samme effekten der, sier Røyneland.

Stolt av hjemplassen

Graden av positiv identitetsfølelse knyttet til de to stedene og dialektene er nokså ulik. Hun sier at rørosingen generelt er mer tradisjonsbevisst, selvbevisst og stolt av hjemplassen sin enn tynsetingen.

En slik positiv identitetsfølelse og positive holdninger til hjemstedet og dialekten kan være med på å demme opp for endringer.

Røros er med på UNESCOs verdensarvliste, og har dermed en spesiell plass både nasjonalt og internasjonalt. Den gamle gruvebyen lever i dag i stor grad av å selge historien sin. Dermed er det viktig å ta vare på og dyrke det som blir oppfattet som genuint og ekte.

Viktig symbolsk uttrykk

- Dialekten inngår som et viktig symbolsk uttrykk for det lokale og dermed som en garantist for det genuine. Hvis du reiser til Røros, vil du gjerne høre rørosdialekt. Denne typen tradisjonsturisme har altså et potensial for å virke dialektbevarende, sier forskeren.

I avhandlingen viser hun også at ungdommene på de to plassene viser hvor de hører til sosialt gjennom dialektbruken sin. Det en veldig klar differensiering mellom to hovedgrupper: rånerne og sossen.

- På den ene siden har du de lokalt orienterte. De er opptatt av lokale tradisjoner og verdier, driver gjerne med jakt og fiske og ser for seg fremtiden sin på hjemplassen. På Tynset blir de kalt rånere, på Røros blir de kalt bus.

Kjedelig lokalt?

På den andre siden finner man sossen og skaterne. Mens rånerne og busen er i opposisjon til det globale ungdomsidealet, er sossen og skaterne i langt større grad urbant orientert og opptatt av internasjonal ungdomskultur.

- De vil reise vekk. For disse er alt lokalt kjedelig og “bonat”, sier Røyneland, som sier guttene dominerer begge gruppene:

- Guttene er både de minst og mest tradisjonsbevisste, sier hun.

Språkforskeren peker også på at det i mellom disse to ytterkantene finnes flere mellomkategorier: Idrettsgjengen og de kulturorienterte som begge forener tradisjonsbevissthet med urban orientering.

Lokale trekk forsvinner

Man kan si at det skjer en språklig regionalisering på de to stedene, der Røros beveger seg i trøndersk retning, mens Tynset beveger seg i retning av Oslo og det sentrale Østlandet.

Men det betyr ikke at man nødvendigvis adopterer språklige trekk fra bymålene direkte.

Hun sier at det er de veldig lokalt avgrensede språklige trekkene som forsvinner først, mens språktrekk som er felles for større regioner beholdes.

Røyneland forsvarer også knoting:

- Alt språk er et resultat av blandinger. Og vi har nok et veldig puristisk syn her i landet på hva som er ekte og genuint. Men når var det ektest? For 20 år siden? 30? Hvem skal ha hevd på det mest ekte?