- Norge og andre land som yter bistand må innse at utviklingen av de afrikanske språkene er nødvendige i en moderniseringsprosess. Utvikling er mer enn helse og utdanning.

Det sier Oddrun Grønvik, språkforsker og ordbokredaktør ved Universitetet i Oslo.

- Mange afrikanske land er mer klar over behovet for bistand til språkforskning enn bidragsyterne, sier Grønvik.

Hun leder Allex-prosjektet, et NORAD-finansiert språkforskningsprosjekt i samarbeid mellom universitetene i Oslo og Harare.

Hun fremhever at det vellykkede prosjektet ble til fordi afrikanerne selv bestemte hva NORAD-pengene skulle brukes til.

Nøkkel til modernisering

Den engasjerte forskeren er overbevist om at nøkkelen til en modernisering av Afrika ligger i en utvikling av de lokale skriftsspråkene.

Gjennom Allex-prosjektet har hun vært med på å utvikle en rekke ordbøker og andre oppslagsverk på Zimbabwes to største språk, shona og ndebele.

- I Norge har vårt nasjonale og kulturelle selvbilde vært ivaretatt av de humanistiske fagene. I Afrika står humaniora langt svakere, noe som også har følger for afrikanernes selvbilde, sier Grønvik.

- Med noen hederlige unntak har heller ikke en organisasjon som NORAD til nå vært spesielt ivrig etter å satse på språk og humaniora, sier Grønvik, som mener det beste eksemplet på språkets betydning for et land er Norges egen historie med etableringen av eget skriftspråk som en viktig del av nasjonsbyggingen.

Afrikanernes eget initiativ

Når Allex-prosjektet nå er i ferd med å nå grensen for hvor lenge prosjektet får støtte, har universitetsledelsen i Harare valgt å prioritere lokale språk i sin ønskeliste over forskning de ønsker å videreføre.

- Mye bistand er prosjektbasert. Når prosjektmidlene tar slutt, forsvinner også tiltakene i seg selv. Å utvikle ordbøker, lærebøker og oppslagsverk er annerledes. Når prosjektet er over, finnes fortsatt bøkene der i mange år.

- Det unike med språkprosjektene er at initiativet kommer fra sør. Da vi startet prosjektet var en del av mine afrikanske kolleger sikre på at forskning på lokale språk ikke ville gi dem akademisk respekt og anerkjennelse. De trodde også at folk flest ikke brydde seg om språkspørsmålet.

- Reaksjonen ble imidlertid den motsatte. “Endelig gjør universitetet noe for oss også”, sa folk. Mange tenker ikke over det, men en forutsetning for å undervise i et språk er at det er beskrevet, sier Oddrun Grønvik.

Høy kompetanse

Hun forteller at selv om språkforskningsmiljøet i Harare i dag er svært kompetent, lider det under en tilnærmet ikke-eksisterende økonomi.

- Det som trengs er ikke lenger pionerkunnskap, men driftsmidler til å ivareta kunnskapsnivået og utvikle nye produkter, forteller Grønvik, som nylig mottok et æresdoktorat ved Zimbabwe universitet som en anerkjennelse til prosjektet hun leder.

- Norges bistandspolitikk er gjerne rettet inn mot de fattigste. De spør ikke etter ordbøker. Heller ikke en organisasjon som NORAD har til nå vært spesielt ivrig etter å satse på språkforskning.

- Men bistandsyterne må spørre seg hvordan samfunnet i sør skal være om tjue år, og hvordan ny kunnskap blir en del av folks bevissthet. Å styrke landets kunnskapsmiljø er å styrke motoren i et lands økonomiske og kulturelle utvikling, sier Grønvik.

Overdrevne engelskkunnskaper

- Selv om man kan få inntrykk av at alle i Zimbabwe kan engelsk, er nivået så lavt i store deler av befolkningen at engelskkunnskapene ikke kan brukes til annet enn enkel dagligtale.

Grønvik mener bistandsorganisasjonene nå må komme på banen og være med på å styrke de lokale språkene i et land hvor all undervisning foregår på engelsk - fra barnehage og opp til universitetsnivå.

- Jeg tror arbeidet for bedre folkehelse hadde kunnet komme mye lenger om bistandsland og hjelpeorganisasjoner hadde tatt språkspørsmålet alvorligere, sier Grønvik.

Hun sier at kommunikasjonen mellom helsearbeidere og lokalbefolkning nødvendigvis må lide så lenge det foregår på et fremmedspråk.

Populær medisinsk håndbok

- Sykdom og sykdomsforståelse er også kulturrelatert. Uten forståelse for det vil man lett havne i en goddag-mann-økseskaft-situasjon. Dette er jo et problem vi selv kan kjenne igjen fra vårt eget land, hvor utenlandske leger med begrensede norsk-kunnskaper hentes inn for å demme opp for legemangel i Nord-Norge, sier hun.

Grønvik forteller videre at et av oppslagsverkene som prosjektet har utviklet, er en liten medisinsk ordbok.

- Denne håndboken bygger på et samarbeid mellom helsemyndighetene i Zimbabwe og Allex-prosjektet.

- Målgruppen er zimbabwiske leger med vestlig utdanning, som ofte har vansker med å forstå hva vanlige folk utover i landet mener når de snakker om sykdom. Da sier det seg selv at problemet ikke er mindre når helsearbeideren er utlending, sier hun, og legger til:

- Jeg har sett mange søknader om midler til medisinske bistandsprosjekter til Afrika, men til nå ingen som tar tak i kommunikasjonssituasjonen mellom lege og pasient.

- Det er jo åpenbart at dette er et felt som byr på store utfordringer, sier Grønvik.

Les mer:

Om ALLEX-prosjektet og Grønviks æresdoktorat.

Språkprosjekt i Zimbabwe hedres.