Oppdraget er klart: Fidel Castro må dø. Du må drepe ham. Klarer du det ikke, kommer du deg ikke videre i spillet. Game over.

Scenen er hentet fra krigsspillet Call of Duty: Black Ops. Det er glidende overganger mellom film og virkelighetstro animasjon, en miks av fakta og fiksjon. I begynnelsen ser det ut som en krigsfilm med skuespillere, så er krigen i gang. Du holder våpenet. Du skal drepe.

10-åringer

– Jeg vet om barn helt ned i 10-årsalderen som spiller dette. De vet ikke hvem Castro er, men ser bare en skurk som må dø, sier førsteamanuensis Holger Pötzsch ved UiT Norges arktiske universitet.

Han har selv spilt seg gjennom både dette og andre krigsspill – spill hvor spillutviklerne har budsjetter større enn Hollywood-filmer.

– Mens en krigsfilm varer i 90 minutter, kan krigsspillene vare i flere hundre timer. Det er intense opplevelser, og jeg skjønner godt at folk blir hektet. Du kan spille sammen med vennene dine, være et team i spillet, kjempe sammen som lag.

– Men gjør dette noe med oss, gir det oss mer enn en mestringsfølelse når vi vinner? Former det langsiktige holdninger, tankesett som varer lenge etter at vi har logget oss av? spør Pötzsch.

Kulturelt ensidig

UiT-forskeren leder en internasjonal forskningsgruppe satt sammen av ni europeiske spillforskere med forskjellig fagbakgrunn.

– Spill kan være med på å endre perspektivet på hvordan vi ser verden, mener lektor ved London South Bank University, Siobhan Thomas. Da forskergruppen var samlet i Tromsø nylig, stilte hun blant annet spørsmålet om det skjer noe med holdningene våre når vi i time etter time blir dratt inn i en virtuell verden som på overflaten ser helt autentisk ut, men som konsekvent maner fram fiendebilder som kulturelt sett er veldig ensidige.

Også mediepsykolog Tilo Hartmann fra Vrije Universiteit Amsterdam er opptatt av innholdet i spillene.

– Jeg tror at ved å endre vinklingen i spillene litt, kan vi kanskje oppnå at folk reflekterer mer rundt tema som vold og krig, sier Tilo Hartmann.

Naturtro

Holger Pötzsch omtaler krigsspillene som både naturtro og virkelighetsfjerne.

– De fremstiller våpen, uniformer og landskap på en meget detaljert måte. Samtidig ser de systematisk bort fra siviles lidelser eller ubehagelige krigshandlinger som voldtekt og drap av barn.

– Spillene legger opp til heltedyrkelse og ekstreme fiendebilder, men de viser ikke lidelsene og kostnadene krigen påfører individer og samfunn. Dermed er de med på å skape et bilde av krig som mer effektiv og renslig enn den egentlig er, sier Pötzsch.

Ingen sammenheng

Forskerne tror ikke på noen direkte sammenheng mellom for eksempel voldelige spill og voldelige handlinger.

– Da filmen og rocken kom, ble vi fortalt at det kom til å ødelegge verden. Slik gikk det ikke – og slik er det heller ikke med spillene, sier Andy Lemon, spillutvikler og representant for International Game Developers Association i London.

Men både han og resten av forskningsgruppen mener likevel at dataspill fortjener mer kritisk oppmerksomhet også fra forskere:

• Hvordan spiller krigsspillene på følelsene våre?
• Hva er det med spillene som gjør at vi opplever dem som ekte?
• Hva er det med spillene som får oss til å tenke at det er greit drepe andre spillkarakterer – også historiske og naturtro personer?
• Har historisk inspirerte spill en innflytelse på vår forståelse av en felles fortid?

600 millioner

Gjennomsnittsalderen på de som spiller krigsspillene er 33 år. Da krigsspillet Call of Duty: Black Ops ble lansert, ble det spilt 600 millioner timer sammenlagt bare den første måneden. Spillene har ifølge Pötzsch budsjetter i 100-millionersklassen, og at de har en samfunnsmessig og kulturell effekt, er førsteamanuensen ganske sikker på. Men hva denne går ut på, vet han ikke.

– Vi vet at Forsvaret i USA har lyktes med bruk av dataspill som America’s Army i rekrutteringsøyemed, men det som interesserer oss minst like mye, er rollen dataspill har i dagens samfunn og kultur.

– De er blitt enormt viktige kulturuttrykk og kan like mye brukes for å øke refleksjon og skape kritisk sans som for å øke aksept for krig eller militæret, forteller Pötzsch.

Spiller selv

Forskerne presiserer at de ikke er imot krigsspill, ei heller de hvor du skal erobre eller sloss mot fiender. Men de stiller spørsmål ved måten de er bygd opp på.

– Jeg liker å spille spill selv, og gode spill kan være en kunstform som utfordrer oss, mener Pötzsch.

Ett av målene til forskningsgruppen er også å se på mulighetene for å utvikle et spill for fred. Vit Sisler fra Charles University i Praha er med i forskningsgruppen og har tidligere utviklet spillet Czechoslovakia 38–89: Assassination, et spill som brukes i skolen i Tsjekkia i dag for å lære elevene om historiske hendelser sett fra flere ulike ståsted.

– Spill kan gi nye perspektiver, mener Sisler og nevner blant annet This War of Mine som et eksempel på et annerledes og realistisk krigsspill.

Her er du sivilist og skal forsøke å overleve i en beleiret by. Forsøker du være helt og gjør du feil dør du. Da er det game over på ordentlig – og du må starte helt på nytt.