Arbeidslinjen er et prinsipp om å få sosialhjelpsklientene i arbeid framfor å gi økonomisk sosialhjelp.

Dette har vært praktisert de siste 20 årene.

Praktiseringen av arbeidslinjen varierer mellom sosialkontorene, viser en studie utført av Monica Kjørstad ved Høgskolen i Oslo.

Varierende praksis

Undersøkelsen viser at praktiseringen av arbeidslinjen ikke er ensartet, men varierer mellom sosialkontorene i samme kommune og mellom sosialkontorene i samme bydel.

Kjørstad sier at dette kan tolkes slik at lokal policy, ledelse og organisering er avgjørende for hvordan iverksettingen av en spesiell praksis utvikler seg.

Hun mener at arbeidslinjen kan stride mot prinsippet om at mennesker skal ha tilgang til velferdsytelser ut fra individuelle behov og forutsetninger.

Ledelse og organisering

- Det var ikke overraskende at arbeidslinjen og arbeid for sosialhjelp blir iverksatt forskjellig ved de ulike sosialkontorene som deltok i undersøkelsen, men det var en overraskelse at det var så stor forskjell mellom kontorene i samme kommune, sier Kjørstad.

Dette tolker hun som et uttrykk for at ledelse og organisering av sosialkontorenes virksomhet kan ha større betydning for utfallet enn man vanligvis er opptatt av.

- Sosialarbeiderne i undersøkelsen gjør på mange måter et imponerende inntrykk når de skal implementere arbeidslinjen, fortsetter hun.

- De viser stor omsorg for sine klienter, og mange viser profesjonelt mot overfor overordnede og kolleger når det gjelder å hevde fagetiske prinsipper.

Urealistiske situasjoner

Kjørstad sier at det imidlertid er en tendens til automatikk i å stille vilkår om arbeid, også i situasjoner hvor dette er urealistisk, og å legge til rette for nye tiltak uten å ha foretatt en tilstrekkelig kartlegging på forhånd.

- Det konkrete resultatet blir ofte at målsettingen ikke oppfylles, det vil si at klienten ikke kommer seg i arbeid.

- Det kan riktignok være en måte å oppfylle lovens krav om å aktivere klienten, men i praksis er det en kortsiktig strategi som også kan føre til at klienten blir umyndiggjort og møter nye nederlag, sier Kjørstad.

Gjensidighet egnet som norm?

Kjørstad forteller at noe som slo henne var at forholdet til klientene var bygget på en forestilling om gjensidighet i vurderingen av plikter og rettigheter.

Gjensidighetsnormen mener hun kan virke som en mekanisme som gjennomsyrer det sosiale arbeidet med iverksettingen.

- De fleste ønsker vel et samfunn basert på gjensidighet, hvor den ene hjelper den andre og vise versa, men det utfordrende i denne sammenhengen er å avklare situasjoner hvor det ikke er like rimelig å legge en sterk gjensidighetsnorm til grunn, fortsetter Kjørstad.

Hun mener dessuten at en streng praktisering av gjensidighetsargumentet vanskelig kan begrunnes verken moralsk eller pragmatisk når det gjelder klientene som har størst problemer.

- Det kan derfor stilles spørsmål ved om gjensidighetsprinsippet er egnet som norm for arbeidet med gjennomføringen av arbeidslinjen i sosialtjenesten, sier Kjørstad

Må ta hensyn

I det videre utviklingsarbeidet mener Kjørstad at det er det viktig å ta høyde for at NAV også er en serviceinstitusjon for mennesker som av ulike grunner ikke kan delta i arbeidslivet helt eller delvis.

- Ofte har det med helsemessige, sosiale og økonomiske problemer å gjøre, sier hun.

- Vi må ta hensyn til den menneskelige og sosiale delen av dette, og tåle at forandring, tilpasning og tilrettelegging for løsninger ofte tar tid, og at ikke alle passer inn i standardiserte systemer, føyer hun til.

- Og det som kan se enkelt og ryddig ut på et organisasjonskart, kan fungere dårlig når det gjelder den type klientbehandling som må være basert på tillit og en god relasjon mellom klient og sosialarbeider.

- Denne studien bekrefter, i likhet med mye annen forskning i Norden, at klientgruppen er sammensatt og at tiltakene derfor må være fleksible og tilpasset den enkelte, mener Kjørstad.

Økonomisk romslighet

Når det gjelder den nye NAV-konstruksjonen synes Kjørstad at man med god grunn kan stille spørsmålet: Hvor ble det sosiale av?

- Vi vet fra annen forskning at økonomisk knapphet ikke ser ut til å være et insitament til at arbeidsledige sosialhjelpsklienter kommer ut i arbeid raskere, sier hun.

- Tvert imot ser det ut som at en viss økonomisk romslighet ofte gir bedre motivasjon og muligheter til å orientere seg mot arbeidslivet. Det trengs mer forskning om dette, men det er påfallende at de forskningsresultater som faktisk foreligger, ikke blir tatt i bruk, avslutter Monica Kjørstad.

Referanse:

Avhandlingen til Monica Kjørstad har tittelen: ”Et kritisk, realistisk perspektiv på sosialt arbeid i forvaltningen. En studie av sosialarbeideres iverksetting av arbeidslinjen i norsk sosialpolitikk”.